Trenger du en landsby?

Det krever styrke å be om hjelp. Det krever mot å møte følelsene i kroppen, når instinktene vil ha oss til å rømme. Det krever bevissthet å ikke bli tatt av tankene, når frykten driver oss. Men etter min erfaring er det mye lettere, og tanker og følelser mye mindre farlige, når de blir følt og satt ord på i nærvær og fellesskap. Så det er et sunt instinkt vi føler, når vi søker andre mennesker. Og møter vi en som står trygt i følelsene sine, så kan det hjelpe oss å regulere våre egne når angsten tar overhånd.

I dag er det også en situasjon hvor gamle, kanskje glemte minner kan bli trigget, og det kan gjøre at følelsene som dukker opp blir mer dramatiske enn de hadde trengt å være. Når nyheter om nye smittetall blir annonsert hver dag og snakker til frykten vår, er det ikke rart om gammel dødsangst, følelser av isolasjon og ensomhet, sinne og frykt, økonomisk usikkerhet osv. blir vekket til live. På den lyse siden når følelsene snakker til oss så høylytt, gir det oss også en mulighet til å bli mer hel, om vi er villig til å gå hele veien, og spore og føle årsaken til vårt stress i det ubevisste.

Så ikke sitt alene med vonde følelser og tanker. Du er ikke alene! Og vit at det er gode grunner for at du har det som du har det, selv om du kanskje ikke alltid vet hva årsaken er. Så vær god med deg selv. Og ikke vær redd for å be om hjelp. Eller ta kontakt med noen å snakke med, kanskje se en film samtidig med. Kanskje det er akkurat det de lengter etter også? Vi trenger folk - vi trenger hverandre.