Hvorfor og hvordan følge magefølelsen?

Skrevet d. 21-10-2020 12:29:01 af Therese Fallentin - Co-Active Coach, Coach, Karriereveileder, Terapeut

Hvorfor og hvordan følge magefølelsen?

Jeg skulle gjerne svart "fordi det føles naturlig og er det letteste valget".

Sannheten er at det ofte kan være det vanskeligste valget. Selvfølgelig også fordi vi ikke er trent opp til å kjenne etter hva vi egentlig vil, men kanskje helst fordi det bringer frem den ubehagelige sårbarheten i oss. Følelsene som får oss til å tenke "hva vil folk tenke, mene og si om meg", "hva om jeg feiler", "hva om jeg ikke er flink til dette", "hva om jeg har feilvurdert", osv osv.

For det å følge magefølelsen og ta litt andre valg enn "alle andre" vil eksponere ditt virkelige "jeg" for omverdenen. Valgene dine vil representere deg og dine verdier fullt og helt. Det vil si at motstanden du møter i denne situasjonen også kan føles tøffere å ta imot. Motstanden kan skjære seg inn i hjertet og sjelen og gjøre skikkelig vondt. Folk flest ønsker jo å bli akseptert, respektert og passe inn. Selv modige, sårbare og autentiske mennesker.

Det handler mye om å temme mammutene våre. Vår indre stemmer som forteller oss at vi ikke er bra nok, at alle andre er perfekte og at folk ser rart på deg. Stemmen som får deg til å la være heller enn å ta sjanser og ha troen på deg selv (les gjerne mer om våre indre mammuter på WaitbutWhy). Janteloven minner litt om vår indre mammut egentlig. Jeg stemmer heller for lover ala "ha troen på deg selv og at du er flinkere enn andre innenfor dine egne talenter", "ha troen på at du kan få til noe og utgjøre en forskjell", "du er betydningsfull".

Nå lurer du kanskje på hvorfor jeg fremdeles mener at det å følge magefølelsen er den beste måten å leve på!? Selv om det føles ubehagelig og skummelt, så er utfallet så utrolig verdt det. Og det å utfordre seg selv vil jo til syvende og sist eliminere frykter og åpne nye dører i livet. Det er skummelt fordi det er lettere å bli avvist som en gruppe enn som individ, og for valg og meninger du bare 20% står bak. Det blir verre når det er dine meninger som du 100% står bak.

Jeg kjenner selv på denne frykten om dagen. Ubehagelige følelser snek seg på meg når lanseringen av podcasten begynte å nærme seg og i etterkant føler jeg meg sårbar som aldri før.

Scenarioene i hodet mitt er mange; "hva om ingen synes den er bra", "hva om mange synes den er bra og dermed får kjennskap til hvem jeg er og alle mine skavanker", "hva kommer tidligere bekjente til å tenke og mene?", "hva kommer venner og familie til å tenke?", "hva om det påvirker jobbmulighetene mine og jeg aldri får meg en jobb igjen", "hva om jeg sier noe teit som folk vil gjøre narr av meg for", "hva om jeg fornærmer noen uten å mene det", "hva om noen velger å henge meg ut på bakgrunn av det jeg formidler", "hva om - hva om....".

Jeg skal ærlig innrømme at dette kanskje er noe av det skumleste jeg noen gang har gjort. Det er utrolig personlig å skulle utlevere sin egen historie og sine egne meninger. På bakgrunn av erfaringene til intervjuobjektene i podcasten vet jeg jo at enkelte mennesker kan føle seg truffet eller fornærmet av budskapet mitt og at jeg må være klar for å stå gjennom potensielt utfordrende situasjoner i tiden som kommer.

Jeg forstår godt at det letteste kunne ha vært å la være. Men hva da med ønsket jeg har hatt de siste kanskje 10 årene (som bunner i hvem jeg har vært siden jeg var barn) om å formidle dette budskapet og forhåpentligvis få lov til å påvirke samfunnet på en måte som gjør det lettere for alle å være seg selv i fremtiden. Tanken gir meg tårer i øynene og en mage hoppende av glede.

Jeg har kjent på en lidenskap for denne podcasten som jeg aldri før har kjent på (i det minste aldri i en jobbsammenheng...). Det å få møte disse fantastiske menneskene har gitt meg troen på at et menneske faktisk kan utrette så utrolig mye bra. Det må være den beste troen å formidle - spør du meg!

Jeg håper du også blir inspirert!

For tenk bare hva vi kan få til hvis mange enkeltpersoner utretter mye bra :)

Lidenskapen gjør at jeg finner utrolig stor glede og motivasjon til å fortsette. Den gir meg inspirasjon i hverdagen og fantastiske samtaleemner. Den gjør at jeg blir kjent med meg selv og mine innerste frykter. Akkurat nå er det kanskje litt ekstra ubehagelig og etter hvert som jeg anerkjenner de vanskelige følelsene og står i dem, så forsvinner de også gradvis. Det som var skummelt blir plutselig normalt. Sånn er det heldigvis med alt som er nytt og skummelt - for det er jo ingenting som er nytt over veldig lang tid. Dersom det bare er ubehagelig og ubehaget ikke forsvinner er det kanskje ikke en situasjon du ønsker å stå i!? Da er det lov å gi opp og si til seg selv at "dette her gjør meg ikke til et bedre menneske, nå er det på tide å prøve noe nytt".

Jeg stemmer også veldig for det å respektere seg selv høyt nok til å sørge for at man har det bra. Uheldigvis, så er det sånn at det til syvende og sist er vårt eget ansvar og mest sannsynlig, så vil igjen andre gjøre det for deg. Stå opp for deg selv - både privat og i arbeidslivet.

Det var mye hvorfor... Hvordan følge magefølelsen da?

Start med å finne ut hvem du er. Kartlegg dine egne verdier, lag et vision board, finn mennesker som deler dine verdier og som du kan være deg selv rundt, identifiser en heiagjeng, vær åpen om hvem du egentlig er og om hva du synes er utfordrende eller skummelt ved å skulle følge magefølelsen din - kun med heiagjengen din i starten.

Mer om dette i blogg innleggene som kommer.


Lag deg en fin dag og husk å omgi deg med personer som gjør deg bra <3

Hvis du eller en annen person er i fare eller har selvmordstanker, bør du ikke benytte deg av GoMentor. Da kan disse instansene hjelpe deg med øyeblikkelig hjelp.