For første gang i mitt liv fikk jeg fortalt faren min hvor mye han har såret meg

Noen ganger er det de SMÅ stegene vi tar som gjør at vi går videre... og de gjør den STORE forskjellen! Det kan være at vi må snu ryggen til noe som ikke lenger fungerer, eller det kan være at vi må gi slipp på forventninger som ikke er realistiske. Det kan også være at vi ved å gå videre kan kjenne håpet, lettelsen og livsgleden ta oss imot med åpne armer. Andre ganger er det ordene som blir uttrykt som gjør at vi går videre..., tonefallet og kroppsspråket i formidling kan gi oss nytt perspektiv, håp og ønske om endring fordi vi ser i den andre eller kjenner dypt inni oss selv hvor verdifullt det er, det som blir uttrykt! Da kan vil tillate oss å gå videre…

Uansett, det handler ofte om hvordan vi kan utvikle oss, forstå oss selv og våre følelser..., og dermed også våre handlinger. Uansett, det handler om hvordan vi kan våge å ta steget videre…, uansett omstendigheter! - Livet er jo til for å leves og vi går jo alle igjennom mye av det samme.

På vår vei i livet så møter vi ulike mennesker og jeg har fått møte mange spennende mennesker, og det er jeg oppriktig glad for. Jeg tenker at i alle menneskemøter så ligger det muligheter til å erfare, lære og gjøre en forskjell! - Ikke alle møtene blir like lange og noen av de vekker oss på en måte vi kanskje ikke hverken ønsker, eller tror vi er klare for?

Likevel, disse møtene skjer og vi kan selv velge hva vi gjør ut av den opplevelsen fordi vi har jo heldigvis en fri vilje! Vi kan tenke hva vi vil, tenk litt på det! Her om dagen fikk jeg denne eposten fra en av mine klienter som jeg har veldig lyst til at andre også skal få lese, og lære noe fra.

Jeg har troen på at gode ting trenger vi å dele, akkurat som at vi trenger å dele de litt mer vanskelige tingene i våre liv. Når vi deler vår glede så blir den enda sterkere og når vil deler vår byrde, så blir den lettere å bære.

Her kan du selv lese hva jeg fikk lov til å lese, og tillatelse til å dele med deg. Samtalen foregikk online, og det viser at noen ganger så er det ikke hvordan vi TEKNISK snakker sammen som betyr mest, men AT vi SNAKKER sammen enten det nå skjer i samme rom rent fysisk eller digitalt.

Epost fra min anonyme klient: "Skulle bare kort dele en opplevelse/observasjoner med deg. Min far ringte meg i går og vi har ikke snakket ordentlig sammen på 3 år, - allerede! Han skulle bare si at det er noen regninger som skal betales på huset og at det må skiftes tak! - Penge problemer, rett og slett!

Kunne ikke forvente noe annet, men da vi snakket litt mer fordi han er jo veldig flink til å klage på alt, så utviklet samtalen seg til et annet nivå. Vi begynte å snakke om ting som ligger litt dypere.

Han begynner å klage på at vi ikke tar kontakt med han og sier at han tenker på oss hver dag, og bryr seg. Da spurte jeg hva det er som gjør at han ikke viser det til oss, og ikke selv tar kontakt? Samtalen utvikler seg enda dypere og vi forteller om våre skuffelser, og det var jo mest jeg som viste ham min sårbarhet. Da jeg begynte å gråte når jeg forklarte han at jeg har hatt det veldig tungt, ut ifra hva jeg har opplevd da jeg var barn, så gikk han med en gang i angrep og forsvar. Men jeg klarte å roe han ned, og fikk han til å høre på meg.

For første gang i mitt liv fikk jeg fortalt faren min hvor mye han har såret meg og hvor vanskelig jeg hadde det da jeg var barn. Og vi endte opp med å gråte begge to, og til slutt ba han meg om tilgivelse.Selv om han kanskje ikke skjønte det helt 100%, og jeg vet at jeg kan ikke forvente noe mer enn det.

Det jeg er takknemlig for er at jeg tror at uten den jobben som jeg har gjort alene og sammen med deg; all refleksjon og opplevelsen av trygghet, alle bekreftelsene du ga meg på mine tanker og mine observasjoner de gjorde at jeg klarte å fullføre denne samtalen rolig. På en måte en kjærlighetsfull samtale med forståelse og omsorg ovenfor faren min, uansett hvor mye hat og sinne jeg har til han.