Skrevet d. 18-2-2020 18:40:27 af Pål Andersen - Coach, Karriererådgiver, Veileder, Karriereveileder
En av mine favoritter er den danske filosofen Søren Kierkegaard – eksistensialismens far. I sin bok ”Enten Eller” beskriver han de tre ovennevnte personlighetstypene, en beskrivelse jeg ofte - for meg selv, putter mennesker inn i. Ganske morsomt, egentlig! Det er selvsagt også mulig å plassere ledere inn i disse kategoriene. Enda morsommere! Her kommer det, så hold fast!
Kierkegaards personlighetstyper
Kirkegaard regnes som nevnt som grunnleggeren av eksistensialismen eller eksistensfilosofien. Denne filosofien kan forstås på den måte at Kirkegaard mente det enkelte individ selv måtte ”intenst og lidenskapelig ta egne valg, og stå til ansvar for egne handlinger”. Altså; valg og ansvar! Kirkegaard tar utgangspunkt i at menneskelivet er meningsløst, at tilværelsen er uten verdier og sannheter som den enkelte kan finne mening i. Denne tomheten - som grenser til det absurde, stiller mennesket i en posisjon der det selv må ta ansvar for sine valg. ”At velge sig selv vil ikke blott sige at acceptere sig selv sådan som man nu en gang er, men at tage ansvaret for sig selv som et frit væsen, der ikke er et produkt af ydre forhold, men har sin bestemmelse, sin ”evige gyldighet” i sig selv” (Kirkegaard, 1994).
Tungt?! Nei da. Bare les det en gang til!
Personlighetstypene til Kirkegaard er selvfølgelig en teoretisk tilnærming. Formålet med slike personlighetstyper er ofte å forenkle virkeligheten. Forenklingen gir oss mulighet til å analysere mennesker og ledere i lys av denne personlighetstypen, og på den måte oppdage nye sider ved vedkommende. Kierkegaard mener at mennesker kan deles inn i grupper ut i fra deres bevissthet til seg selv, og hvordan de forholder seg til omverden. Han kaller disse personlighetstypene for spissborger, estetiker, etiker og det religiøse mennesket.
Spissborgeren er gjennomsnittsmennesket som har fortapt seg i alle de ytre forhold, derfor beror ikke hans liv på han selv, men på forholdene rundt. ”Det er staten sin skyld!”. Hadde det ikke vært for…., så….! Kjenner du typen?
Estetikeren defineres som en spissborger som har gjennomskuet at han er en spissborger, men vil ikke være det. Han gir seg til det ene spennende prosjektet etter det andre, men kontinuiteten mangler. Han skal ”finne seg selv” gjennom dyre biler, merkeklær og ytre forhold. Han raser rundt fra fest til fest – uten den miste bekymring, eller han prater bort eller ironiserer problemer som måtte dukke opp. Noen har innsett at livet er meningsløst, og havner i det en annen eksistensialist Viktor Frankl kaller eksistensielt vakuum. Alt er svart. Initiativet er forsvunnet, ”meningen med livet” er borte og estetikerne vet ikke hvor han skal gå videre for å komme ut av denne hengemyren.
Etikeren defineres som en som vet at valget består i å velge seg selv. Når man velger etisk velger man ikke bare det gode, men forskjellen mellom det gode og det onde. Han (eller hun) framstår som ekte og autentisk.
Kierkegaard beskriver også Det religiøse mennesket som er ”transedent”, Det kan tolkes som om at han ser sine handlinger ut i fra noe som er større enn seg selv.
Henger du med? Du kan selvfølgelig hoppe til hovedpoenget på slutten, men da går du glipp av mye du kan briefe med på neste julebord.
Ser vi på Kierkegaard sine personlighetstyper i forhold til lederrollen, tar vi utgangspunkt i at alle mennesker skal kunne ”puttes inn i” en av personlighetstypene til Kierkegaard. Kierkegaard har ikke selv relatert disse personlighetstypene til ledelse, men det har den danske sjefskonsulenten Kristine Andersen fra Center for Ledelsesudvikling.
Lederen som spissborger er ureflektert, gjør det som forventes og det som faller inn, som tilsynelatende uten problem får løst sine ledelsesoppgaver, og har en ide om at han/hun kan beregne, forutsi og lede alt.
Lederen som estetiker fremstår som dynamisk og visjonær med handlekraft. Han er i sitt ess når han kan sette i gang med nye tiltak, men mister fort interessen. Han (ja det er ofte en han) forfører sine omgivelser, sine medarbeidere, ledelseskollegaer og interessenter, og etterlater organisasjonen stresset og forvirret over de stadige mange nye tiltak som iverksettes. Jeg tror vi hadde en god del av disse under jappetiden, og vi finner de nok fremdeles – letende etter ”meningen med ledelse”.
Lederen som etiker har en kontinuitet og vedholdenhet i sine handlinger og sin retning. Etikeren er synlig både for seg selv og andre. Han er ikke redd for at sine meninger blir gjort til gjenstand for dialog. Etikerens grunnlag for å lede er evnen og viljen til å skape legitimitet for sine beslutninger, blant medarbeidere, interessenter og foresatte. ”Han har en etisk fordring til seg selv om å utøve god ledelse”
Og her kommer hovedpoenget! Jeg mener at god ledelse først kan utøves når leder er trygg på seg selv. Når leder tør å være synlig, få tilbakemeldinger på det han/hun gjør, og bruker dette for å videreutvikle seg selv som leder. Både i Kierkegaard/Andersen sin teori og i teori knyttet til Relasjonsledelse, er det sentralt at leder ”…har en etisk fordring til seg selv om å utøve god ledelse”. Som leder påvirker du i stor grad hvordan andre mennesker (les; dine medarbeidere) har det, både på jobb og ellers. Dette krever synlighet, dialog, rom for tilbakemeldinger og forutsigbarhet. Hvilken type leder er du? Spissborger, estetiker eller etiker?
Litteratur: Andersen, Kristine. 2008. Kierkegaard og ledelse. Frydenlund forlag.
Kierkegaard, Søren. 1994. Enten eller. Gyldendal forlag