Introvert og leder

Nei, jeg er ikke sjenert, asosial, syk, uengasjert, dum, ”den tause typen”, ”på defensiven”, ikke helt ”med”, sta eller nølende. Jeg har rett og slett bare personlighetstrekket Introvert.

Og det gjør meg like sint og skuffet hver gang noen beskriver meg med de ovennevnte ordene, for det er ikke noe jeg kjenner meg igjen i. Jeg har lenge visst at jeg er nettopp introvert, og har slått meg til ro med det. Det vil si; egentlig liker jeg det, for jeg forbinder det med å være analytisk, lyttende og god på relasjoner – spesielt en-til-en relasjonene. Og sett i perspektiv i forhold til personlig utvikling, kan jeg gå ”inn” i den ekstroverte rollen når jeg vil, men det koster bare mer energi. Og det er nettopp det som er forskjellen på å være introvert og ekstrovert; hvor vi henter energi fra. De ekstroverte får energi ved å være sammen med andre mennesker. De introverte får energi gjennom alenetid. Hvor henter du din energi?

Personlighetstrekket Introvert er motstykket til det å være ekstrovert. Å være ekstrovert har på en måte blitt målestokken for hvordan vi skal være i dagens samfunn. Vi skal selge oss selv, snakke i forsamlinger, ha store nettverk og være karismatiske ledere.

Fremveksten av det ekstroverte idealet har selvfølgelig sine røtter fra USA, hvor handel og business i de store byene fordret at man kunne framheve seg selv. En norsk parallell er kanskje Bergen, som i 800 år har vært en stor handelsby i kontakt med hele Europa. Det forklarer jo hvorfor det utelukkende finnes ekstroverte i Bergen. Og hvilken nasjonalitet tror du er den mest introverte? Jo finnene! Og hvordan kan du se om en finne liker deg? Jo han ser på dine sko, og ikke sine egne.

Mellom 30 og 50% av befolkningen er introverte, litt avhengig av hvilken forskning man leser. Forskning viser at fordelingen er omtrent den samme for ledere. Noe forskning viser at det er en fordel å være ekstrovert og leder, da ledere kommuniserer mye muntlig, er mer pådrivere og trenger i større grad en andre i være i ”sentrum”. Annen forskning igjen viser til at introverte ledere passer bedre i organisasjoner med selvdrevne og proaktive medarbeidere, da den introverte leder gir medarbeiderne større spillerom, skaper mindre støy, er mer mottakelig for medarbeidernes innspill og ideer, og lytter mer.

Evnen til å lytte, skaper bedre dialog med, og bedre relasjoner til medarbeiderne, noe som ofte gir mer dedikerte medarbeidere som føler de blir sett og hørt av leder. Dette er igjen kjernen i relasjonsledelse, hvor dialog, lytting og relasjoner står sentralt.

Poenget mitt er; ikke undervurder introverte ledere! Selv om disse tenker før de snakker, betyr ikke det at de er treige og uengasjerte. Det betyr at de analyserer hva som blir sagt, og hva de selv skal si – før de sier det. Og det som kommer ut da er ofte verdt å lytte til! Har du en organisasjon hvor det er mye turbulens? Ansatt en introvert leder, som med sin rolige framferd ofte kan skape mer ro og stabilitet enn en ekstrovert leder hvor det ofte er mer ”armer og bein”. Og har du selvdrevne og proaktive medarbeidere, noe vi ofte finner i kunnskapsbedrifter, så kan en introvert leder være tingen.

Ledelse er som kjent situasjonsbetinget, noe som også kommer fram her. Men det er lett å falle i den fellen at en ekstrovert leder alltid er det beste. Min påstand er at dette har blitt en ”sannhet” som gjør at ekstroverte ofte blir foretrukket. Bruk derfor heller litt ekstra tid på å analysere hvilken leder trenger vi egentlig å ansette, legg til side gamle ”sannheter” og fordommer, og vurder gjerne en introvert leder.