Min tabbe ble til noe positivt

Jeg har elbil. En lørdagsnatt  hentet en venninne fra et selskap i nærheten av Gjessheim og skulle kjøre hjem til Hønefoss. Jeg var usikker på om jeg trengte å hurtiglade strøm. Det var første gang jeg skulle kjøre den veistrekningen derfor svingte innom en hurtiglader. Den virket  ikke, og der og da besluttet jeg å ta sjansen på å kjøre videre uten å lade. 

En kilometer hjemmefra stoppet bilen på hovedveien, helt tom for strøm. Riktignok hadde lade-lampen blinket "OPS OPS" en stund, men jeg satset på at det gikk bra. Det hadde gått bra før så... Denne gangen gikk det ikke bra. Heldigvis var det gatelys  der bilen stoppet, så den synts ganske godt på avstand, pluss at både nødlysene og kjørelysene virket. Heldigvis.

Først følte jeg meg veldig dum. -Er det muulig ? sa jeg til megselv. Men etter å ha sendt venninnen min hjem, slik at hun slapp å stå å fryse, så klarte jeg å snu tankegangen min. Tross alt; det var ikke en farlig situasjon, og min blemme gikk ikke ut over noen andre. Jeg klarte å være takknemlig for at det kunne vært værre...Den første bilen som dukket opp var en hyggelig el-bil-sjåfør som ga meg både litt trøst og praktisk råd. Jeg takket for god hjelp, ringte og fikk avtale om at hjelpebilen snart var på vei. Deretter stoppet det flere biler som lurte på om de kunne hjelpe. Alle var så hyggelige. Jeg klarte å ha litt selvironi  og spøke litt, og folk lo og ønsket meg lykke til, før de kjørte videre. Et par muntre unge karer kom gående med en konjakkflaske og bød meg raust på en knert i lørdagsnatta. Jeg takket nei, og ønsket dem en god kveld videre. Hjelpebilen kom etter hvert og det var topp service. 

Jeg gjorde en feil, det var mitt ansvar. Samtidig klarte jeg å ta i mot hjelp på en takknemlig måte og til og med bruke litt selvironi og humor, fordi jeg følte meg trygg. Det tror jeg førte til at dem jeg snakket med også fikk et hyggelig møte med meg. I ettertid slo det meg at min tabbe ble omformet til en hyggelig opplevelse. Det viktigst var at jeg der og da klarte og si det samme til megselv som jeg sier til andre, det er OK å be om hjelp, og alle trenger hjelp av og til. Det er rett og slett menneskelig, og det kan også bli snudd til en hyggelig opplevelse, det å ta i mot hjelp fra andre.

Jeg turde å be om hjelp. Det er jo på et vis også å vise sårbarhet, fordi det er jo en sjanse å ta. Man kan risikere å bli avvist. Jeg vil fortsette å øve meg på å be om hjelp når jeg trenger det. Det kan gå bra, som en venninne av meg pleier å si.