Ensomhet i koronatider

Vi er inne i en ny fase av koronatiden. I dag var det mange barn som kom tilbake på skolen, og isolasjonen er ikke like intens som den har vært. Men for mange fortsetter den. Fordi den allerede var der før koronaen. Noen av dem jeg har snakket med som har opplevd seg som ensomme, har i de ukene vi nå har vært gjennom, faktisk hatt det fint. De har forklart meg at det er godt å tenke på at andre også er litt isolert nå. "Det er ikke bare meg. Jeg trenger ikke å tenke at det bare er meg som sitter hjemme i sofaen kveld etter kveld og ser på serier, mens andre er ute og møtes, ute og opplever, ute og lever livet. Nå er alle i samme båt."

Og nå, når det sakte slippes litt opp, så sklir vi kanskje tilbake der vi var? Mange gjør nok det. Det er ikke bare bare å la være å projisere på omverden og sammenligne seg med det man projiserer. Vi gjør det vel alle sammen. Men når man er ensom, er det fort gjort å projisere at alle andre har det så bra, og er sammen og gjør mange fint ting, mens man selv er den eneste i verden som ikke gjør det. 

Jeg føler meg ikke mye ensom selv for tiden. Men jeg har hatt tider hvor jeg opplevde det mye, så jeg vet akkurat hvordan det er. Fint vær var det verste. Sola som skinner og folk som spretter ut. Jeg kalte den følelsen: "alle andre griller unntatt meg". Det var sånn jeg opplevde det. Jeg syklet gjennom parken og så på alle de små og store gruppene som satt rundt i gresset med engangsgriller, og i mitt hode akkurat da, var de som satt der, "alle". Absolutt alle i hele verden, unntatt meg.

Det er fort gjort å tenke at grunnen til at jeg ikke lenger er ensom, er at jeg har to unger, en kjæreste og familie og venner rundt meg. Men det er nok en litt for enkel måte å se det på. Jeg tror ikke det å ha folk rundt seg i seg selv er en kur mot ensomhet. Man kan være veldig ensom selv om man har folk rundt seg. Jeg tror heller ikke man trenger å være ensom selv om man bare har noen få mennesker man forholder seg til.

Jeg hadde folk rundt meg da jeg var ensom også, og jeg har folk rundt meg nå. Så hvorfor opplevde jeg meg ensom den gangen, og ikke nå? For meg er det ikke antallet mennesker rundt meg, det er antall år i terapi. Rett og slett. For meg har det handlet om å lære meg å være i relasjon til andre. Meningsfull og ekte relasjon. Og hvordan gjør man det?

Jeg tror en måte å gjøre det på er å dele av seg selv med andre. Dele av det som er inni. Vise seg frem, fortelle om seg selv og sånn man er inni seg selv. Og det er trinn 2. For å få til trinn 2, må man først fikse trinn 1. Trinn 1 er å finne ut: hvem er jeg, og hva er det som foregår inni meg? Hvis man ikke vet det, så er det jo litt vanskelig å dele det.

Det å gå terapi er en måte å begynne å bli kjent med seg selv. Jeg liker å tenke på det som at man skaper seg en liten indre observatør. En liten figur som kan bevege seg der inne, sveve rundt og observere, og fortelle videre til deg hva hen ser. Sveve rundt i hodet, og observere at her var det mange negative tanker om deg selv, ja. Sveve ned til mellomgulvet og observere at her var det litt stramt, ja. Her kan det umulig vært plass til så mye luft, ja, la meg sveve videre til lungene, ja, tenkte jeg det ikke, her var det ikke mye pusting i dag... Sånn svever den indre observatøren rundt, og melder fra om hvordan det står til der inne.

Det er mange som ikke har en så veldig aktiv indre observatør. Dermed vet de ikke så mye om hva som skjer inni kroppen, og dermed har de heller ikke så mye å dele videre til de andre. Da kan den trenes opp. Og en terapeut kan vise den indre observatøren hvor den skal gå, og hvordan den skal gjøre det.

"Hva tenker du om deg selv?" kan terapeuten spørre om. Eller "Hvordan puster du akkurat nå, når du snakker om dette?"

Det er retningslinjer for din egen indre observatør, veiledning, slik at den etter hvert kan greie seg selv der inni.

Kontakt med følelsene, kan man også kalle det.

Den indre observatøren kan man kanskje kalle frontal cortex, uten at jeg kan så mye om hjernen og disse tingene, men så vidt jeg har forstått er den delen av hjernen som liksom observerer oss innenfra, den delen som sitter fremme i panna. Jeg tror det er derfor, i noen østlige tradisjoner, at man noen ganger kan se at det er tegnet et øye i panna. Det tredje øyet. Det ser ikke utover, men innover. Ganske fint synes jeg.

Når man lytter til hva som skjer inni, er man klar for trinn 2, nemlig å dele det som skjer inni, og det er da magien skal skje. Kontakten med de andre. Det trenger ikke å være så store greier i begynnelsen. Det er ikke meningen at man skal vrenge sjelen liksom. Men bare dele bittelitt. Og det er lurt å gå litt forsiktig frem, for man vet jo aldri helt hvordan det blir tatt imot. Det kan være at man bare tar en liten bit først. En liten ting innenfra som man deler med noen.

Jeg skal lage et lite eksempel:

Jeg går inn der jeg pleier å kjøpe kaffe, og det er ikke så mange folk, så det ligger til rette for litt småprat med hun som lager kaffen min. Hun sier at det er så deilig at det endelig er blitt så fint vær.

Siden jeg har kontakt med følelsene mine, så vet jeg at fint vær er noe av det som gjør at jeg føler meg enda mer ensom. Jeg kjenner på presset det er å skulle nyte, oppleve osv..

Jeg er ikke helt klar for å si til hun som lager kaffen min at jeg er ensom og blir trist av fint vær, men jeg kan allikevel kanskje dele litt av det.

Jeg kan for eksempel si: "Ja.. jeg blir av og til litt stressa av fint vær jeg. Man må liksom nyte det så veldig.. noen ganger får jeg liksom ikke det helt til." Jeg sier det lett og med et smil, og ser at hun smiler tilbake og nikker. Så sier hun: "Ja, jeg skjønner hva du mener."

Og i det øyeblikket har jeg skapt noe. En kontakt. Jeg har vist noe, og når jeg viser noe, blir jeg sett. 

Fra nå av vet hun noe om meg, og neste gang jeg kommer for å kjøpe kaffe smiler hun og sier "fint vær" selv om vi begge ser at det øsregner ute. Hun vet noe om meg, og hun kjenner meg bittelitt.

Følelsen av at noen der ute vet bittelitt om hvem du er og bittelitt om hvordan du opplever verden, tror jeg kan bøte bittelitt på opplevelsen av ensomhet. Viser man ingenting blir man heller ikke sett. Og det gjelder i parforhold, med gode venner, og med alle. Noen er ensomme og alene. Noen er ensomme i parforholdet sitt. Noen er ensomme på jobben.

Terapi hjelper. Terapeuten hjelper så vi får trent opp vår egen indre observatør, og få mer oversikt over hva som skjer inni. Og terapeuten er også en forsøkskanin når det gjelder å skape en relasjon. Det kan være den første opplevelsen av det å tørre å dele, og det å bli sett.

Terapeuten skal jo ikke være den personen som i virkeligheten gjør at du ikke er ensom. Det er en felle. Som en av mine alle største podcastfavoritter, Sondre Risholm Liverød sier: "Vi trenger alle et livsvitne, men det skal helst ikke være en offentlig ansatt." Da mener han at terapeuten som person ikke skal være den som hjelper mot ensomheten, men den som viser vei ut av ensomheten og inn i relasjon med andre.

Lykke til ut av koronaisolasjonen og ut av ensomheten. Det står INGEN STEDER at du skal trenge å være ensom! Men for å komme ut av det kan det hende du må jobbe, og ikke minst våge.