Å våge

For noen år siden hadde jeg en venninne, jeg kaller henne Mona. Vi likte begge å gå på turer i marka, og vi bodde i nærheten av hverandre så det var praktisk å møtes for å gå på tur i skogen. Jeg opplevde at ofte når vi gikk og pratet så overtok hun samtaletema og hun var veldig opptatt av å fortelle svært detaljert om sine opplevelser. Da jeg fortalte om meg så virket hun lite interessert. Dette begynte å irritere meg mer og mer. 

Etter en veiledningssprosess hos en psykodramaterapeut, fant jeg ut at slik ville jeg ikke ha det. Jeg øvde meg på å finne ut hva jeg skulle si til Mona, og etter litt utforsking sammen med min veileder, fant jeg ut hva jeg skulle si til Mona. 

Neste gang vi møttes sa jeg til Mona at det var noe jeg hadde tenkt på, som var viktig for meg å si til henne.

Det ble dårlig stemning, hun begynte å unnskylde seg og kom meg ikke i møte. Samtidig merket jeg at det jeg hadde sagt var viktig for meg. Jeg trengte å si det, for å ivareta meg selv.

Jeg kjente at jeg ble ganske skuffet. Måten jeg hadde formidlet mitt budskap var til henne var verken aggressivt eller dramatisk, men det var et tydelig og klart budskap om hvordan jeg opplevde vårt vennskap, og hvilke endringer jeg trengte og ønsket.

Tiden gikk, som den alltid gjør, og jeg kontaktet Mona en gang, men fikk ikke svar.

Vennskapet opphørte. Det hendte at jeg savnet de fine turene våre, Jeg hadde lært mye om naturen av Mona, hun var veldig kunnskapsrik, likevel var jeg fornøyd med at jeg hadde våget å si i fra til henne.

Vennskapet vi hadde tålte ikke at jeg hadde sagt i fra. Slik var det.

Jeg våget å være tydelig, og jeg satte mine behov foran hensynet til å ta vare på henne. Det var et valg jeg gjorde. Seinere har jeg opplevd flere ganger at voksne kvinner og menn er redde for å si i fra om noe som kan være "litt negativt" for andre. Jeg kan forstå det, fordi det er en risiko, Andre mennesker kan jo bli både sure og såret når man sier i fra. 

Likevel er min erfaring at det å våge å være tydelig og si i fra om det som er nødvendig for meg, det er viktig for meg. Da tar jeg min plass, og jeg blir ekte. Og det betyr ikke at det er viktig å si i fra hele tiden.  Alternativet er å ikke sette ord på det som er viktig og det kjennes ikke bra ut. Det å våge å være tydelig har bidratt til å gjøre tilværelsen bedre for meg, jeg har erfart at klisjeen" øvelse gjør mester" faktisk stemmer. Det er sant.