Er du syk? Kronisk syk? Da er det stor sjanse for at du driver internt regnskap

Har du vært eller er syk over lengre tid, så er sjansen stor for at du er meget erfaren i å drive regnskapsbyrå. Vi mennesker er kompliserte og enkle på samme tid. Vi har noen basalbehov som må innfris, og behovene er de samme for oss alle. Vi trenger mat, drikke, hvile og søvn for å overleve. For friske mennesker i vår vestlige verden, er det stort sett lett å kjenne igjen og fylle behovene. Når man er sulten, kan man spise, er man trøtt kan man sove. Det er som om kroppen lades og man kan etter å ha fylt behovet, fortsette å jobbe, trene, være og gjøre.....Sånn sett er vi jo enkle, ja de fleste av oss i hvert fall da. Vi vet at energi ikke er noe som oppstår, det er noe vi omformer. Mat inn blir energi ut, å være i bevegelse skaper energi, å sove lader batteriene men..... og det er her essensen er; slik fungerer det ikke for veldig mange mennesker. Har du vært eller er kronisk syk, har fatigue, ME, utbrenthet, depresjon, autoimmune sykdommer og alt det andre som passer inn her, så har du kanskje opplevd at uansett hva du gjør for å prøve å tilfredsstille og fylle basal behovene, så hjelper det ikke. Du våkner ikke uthvilt etter en god natts søvn, ikke etter en uke i sengen engang, du er fortsatt helt utkjørt. Du kan spise sunt og rikelig og likevel transformeres ikke næringen til energi....Uansett hva du prøver, så får du ikke overskudd og energi. Kroppen lystrer ikke, det er som når det ikke er signal mellom lader og telefon, uansett hva man prøver på, så forblir batteriet flatt.... og det er når dette skjer, at den syke begynner å drive regnskapsbyrå... Det kan fortone seg som en indre vekt som alltid må balanseres. For noen som en krukke med hullete bunn hvor energien stadig renner ut. Så uansett hva man prøver for å fylle krukka, så blir den pokker ikke full. For andre igjen kan livet fortone seg som om vi er fanger i egen kropp, en kropp som ikke lystrer, ikke svarer, som om vi har fått kjetting og lås rundt hals, føtter og armer, og dette er vi dømt til å slepe med oss inn i evigheten. Alt dette er usynlig for deg utenfor. Og som om ikke dette er nok, så kommer alle overveielser og vurderinger på toppen; «hvis jeg går ut nå, så må jeg sette av tid til ingenting etterpå", "hvis jeg skal orke den hytteturen kan jeg ikke ha noe viktig på jobb før og i etterkant", "jeg trenger barnevakt onsdag pga kurs på jobben, da kan jeg ikke spørre om hjelp i dag selvom jeg føler meg dårlig, for da bruker jeg opp kvoten min og blir en for stor belastning", "jeg kan ikke takke ja til kjøring av barna, for da skylder jeg en tjeneste og jeg vet ikke når jeg har overskudd til å innfri det" osv osv. Det blir en evig runddans med dårlig samvittighet og en følelse av å ikke klare å tilby de rundt oss, det de gir oss. Min kjæreste innså raskt hvilken indre dialog som foregikk hos meg, da jeg for noen år siden var nyoperert og sengeliggende og ikke ba om hjelp, ikke takket ja til hans gjentatte tilbud om å lage mat, kjøre/hente eller «alt» annet han ordnet og fikset med.... Han så meg dypt inn i øynene og sa; «Jeanette - vi to driver ikke regnskapsbyrå!». Jeg lo godt og var enig i det - sånn intellektuelt sett, men innvendig...... Innvendig bygget jeg meg opp gjeld. Jeg skyldte tjenester, jeg skyldte nærvær, jeg skyldte tid, omsorg og å være kjæreste på ordentlig. Jeg veide for og i mot, balanse inn og ut, og mine tall i regnskapet var røde, blodrøde. Det bygget seg opp en stor gjeld i mitt regnskap som bare fortsatte å øke. Den følelsen av å stå i takknemlighetsgjeld er ikke en følelse som er med å bygge opp en syk kropp. Ikke en følelse som er med på å bygge et sunt og sterkt kjæresteforhold, det er ikke noe oppbyggende eller godt på noen som helst måte faktisk. Kjæresten - han fortsatte å presisere at vi ikke drev regnskapsbyrå. Jeg lo hjertelig derav og syns det var morsomt, men fortsatte likevel mitt indre regnskap - for jeg visste ikke noe annet, husket ikke noe annet. Hvorfor holder vi på sånn? Hvorfor saboterer vi syke oss selv på denne måten? Jo, vi gjør det fordi vi tror at det er like krevende for den andre som for oss å mobilisere for å lage et måltid mat til familien (og bare den tanken kan virke så ufattelig uoverkommelig til tider). Vi gjør det fordi vi tror at den andre også blir innvendig utmattet av å måtte kjøre ett ærend og at om jeg legger inn det ærendet i dag, så er det den ene tingen jeg får gjort. Vi gjør det fordi vi tror at vi må gi tilbake på samme måte som vi får. Vi tror at vi ikke er takknemlige nok om vi ikke gir tilbake straks vi er oppegående nok til å gi, et mønster som forøvrig mest sannsynlig gjør at vi pusher oss for langt, og blir sengeliggende....igjen. Til deg som er kronisk syk; det er veldig annerledes å ha en kropp som kan lades opp igjen kun ved å innfri noen basale behov som mat, drikke og søvn. Det ER ingen selvfølge at den eller de rundt deg, vil eller forventer, at det er full likestilling hver dag og at regnskapet for hvem som har gjort mest skal gjøres opp før leggetid. La oss øve på å slutte med det indre regnskapet, den dårlige samvittigheten, takknemlighetsgjelden. Aksepter at akkurat nå er det som det er, når du fyller de gode dagene med det som gir deg påfyll, vil du på sikt ha mer å gi og du: har du tenkt på at kanskje er det noe fullstendig annet den andre ønsker seg fra deg? Som kjæresten sier; «skjønner du ikke det at når du smiler til meg og jeg ser takknemlighet i øynene dine etter at jeg har skiftet dekk på bilen din, så har du allerede gitt meg det jeg ønsker meg?»