Den ene vil bli. Den andre vil gå.

For litt siden fikk jeg et spørsmål om hva jeg gjør når jeg møter par hvor den ene ønsker forholdet og den andre ikke gjør det.

Og slik er det jo ofte. 

Jeg har ingen egen agenda når jeg møter par. Jeg følger deres ønsker, samtidig som jeg jobber intuitivt og stiller dem en del spørsmål som kan utfordre dem begge på det de ønsker.

Siden jeg ikke har en oppskrift eller en strategi når jeg møter par, måtte jeg tenke litt over spørsmålet. Dette er jo også så ulikt fra par til par.

Men, det jeg tror jeg ofte gjør, ganske intuitivt, er at jeg prøver å få begge litt mot midten. Hjelper dem med å legge litt fra seg dette med at de må ta en avgjørelse om å bli eller gå her og nå.

Heller begynne med å se på det som ligger bak. Hva er det som er så vanskelig for hver og en av dem.

Og hvis èn har det vanskelig, så har begge det vanskelig.

Det jeg ser i slike situasjoner er at det ofte er håpløsheten og frykten som drar en i retning av å absolutt ikke ønske mer, eller at en stivholder på at en MÅ være sammen. Det er vanlig å innta to motsatte posisjoner for å få en slags balanse. Men, som regel er det ikke så svart hvitt for noen av dem.

Det kan være greit å hjelpe begge til å eie både frykten for at det kan bli slutt og frykten for å fortsette slik det er nå. Da slipper den ene og den andre å kompensere for noe. De kan mer holde det sammen.

Det som ofte skjer da, er at begge kan holde fortvilelsen over slik det er nå og også muligheten for at det kan bli bedre eller at det ikke kan det.

Det er som om alt blir lagt på bordet og de kan se på alle bitene og begynne å sette dem sammen litt på nytt. Det kan gjøre det litt lettere å forholde seg til.

Herfra finnes flere muligheter, også muligheten for å skape noe helt nytt og mye bedre sammen:).

Vet ikke om dette «makes sense» for deg, men ønsket å dele.