Smerte

«Jeg vil ikke mer. Dette er bare for strevsomt. Jeg vil bare forsvinne. Du har det bedre uten meg. Jeg klarer ikke å være den du vil jeg skal være..».

Noen ganger møter jeg mennesker som føler på så mye smerte at de ikke aner hvordan de skal komme seg videre. De føler de har mistet seg selv og kjenner seg helt hudløse. Dette er mye å bære for dem og for andre rundt.

De fleste av oss har vært der en eller flere ganger. Smerte er en naturlig del av livsfasene vi går igjennom. Noen opplever mer enn andre. Det er ofte hjerteskjærende å føle og være vitne til.

Men, hvordan møter vi egentlig mennesker i dyp smerte?

Dette er et tema jeg har vært spesielt opptatt av de siste årene. Både som terapeut og som medmenneske. Det er så lett å si at det kommer til å gå bra, at det ordner seg, skyve unna, bagatellisere, gjøre større, vite bedre, prøve å redde, bli redd, bruke metoder og teknikker.

Men, hva om vi klarer å møte den andre akkurat der han eller hun er? Bli med helt inn og holde smerten sammen med den andre. Bare være et medmenneske, uten noen svar, uten så mange ord. Være til stede uten en plan. Uten å overta og agere. Ha tillit og la ting skje organisk.

Jeg ser ofte at dette er det som hjelper aller mest. At vi bare er der. At den andre slipper å være alene i smerten. Da blir det ofte litt lettere å bære.

Jeg øver meg på å bli ennå bedre på dette.

Hvordan er det med deg? Klarer du å bare være der i en annens smerte?