Perfekt ensomhet

I vinduet står en utstillingsdukke. Dekoratøren har kledd den i julens trend. Dukken er blek, glatt og har isblått blikk. Klærne er slette og ikke-brukte. Jeg står på utsiden og ser på dukken, fordi en kvinne med eiendeler i en sekk ser samme vei. Jeg hører lyden av en trikk og flertydige stemmer. Vi står mot hverandre, ansiktene inn mot glasset.

Jeg ble først oppmerksom på kvinnen, deretter dukken. Nå veksler jeg mellom de to. Når jeg ser på dukken, kjenner jeg lite. Når jeg ser på kvinnen, kjenner jeg motstand, en klump i halsen. Jeg navngir følelsen: dårlig samvittighet.

Jeg gjenkjenner meg selv i dukken. Det polerte og tilgjorte; klar for å møte "de andre".  Jeg gjenkjenner meg selv i kvinnen, når livet er regntungt og kan brekke. De er ytterpunkter. Det perfekte og det imperfekte.

Jeg trekker blikket vekk fra ubehaget, finner telefonen og sveiper. Designbord under nylakkerte negler. Et vinglass. Utsikt over fjorden. Diplom for utmerket resultat. Fem fjes som smiler. Hjerter. Blomster. Hender som klapper. Tomler opp. Stram hud på yogamatte. Kyss på kinnet.  

Kvinnen sier: "De begynner tidligere og tidligere. Jula har mistet magien, eller hva?"

Hun krysser gaten, trekker sekken langs asfalten. Snart revner den, tenker jeg, vil følge etter og forsikre meg om at hun er trygg. Er det empati? Jeg tenker at det er kontakt med egen ensomhet.  Jeg orker ikke tanken på å bli stående foran et isblått blikk. Orker ikke være utsatt for det perfekte.  

I stolen sitter et menneske. Jeg sitter i den andre. Hen snakker om livet, viser det gjennom kroppen. Det perfekte og det imperfekte. Ordet hen velger er: ensomhet. Jeg tenker på dukken og kvinnen med sekken. Dukken kjenner ikke regnet, hører ikke trikken eller stemmene. Dukken blir aldri oppmerksom på mannen som kjemper med gråten. Dukken er perfekt i sin ensomhet.

Kvinnen trekker på en sekk og har et annet menneskes samvittighet i ryggen. Kvinnen kjenner at regnet har sunket gjennom tøyet og at hun fryser. Kanskje husker hun smilet fra den fremmede?

Jeg er imperfekt. Jeg velger. Dukken kan ikke. Den er helt perfekt, og derfor et objekt i dekoratørens hender. Så snakker vi om ensomhet, hen og jeg, og hvor den bor i kroppen…