Greier du ikke stresse ned?

Vi lever i en tid hvor alt er i konstant bevegelse og det kan føles som vi er på et tog som bare går raskere og raskere. Vi prøver å henge med på racet hver dag. Enten det dreier seg om utdannelse, jobb,  kjæreste, famile eller annet, så vil gjøre rette valg, være flink, være likt og bekreftet, være trygg eller ha mer spenning.  Vise oss selv og verden at vi er kompetente, flinke og vellykket. Vise at vi takler "rotte" racet, at vi mestrer det og til og med elsker det. Og hvorfor ikke - dette er grunnleggende og menneskelige og behov som vi alle har. Men hva er konsekvensen av å henge i stroppen hele tiden? For har du prøvd å senke farten? Ta en pause fra hurtigtoget? Da vet du at det ikke er så enkelt.

For når du er i konstant høy fart er det vanskelig å kjenne hvordan du EGENTLIG har det. Begynner du å kjenne etter så vet du intuitivt at det kan endre planene dine, enten det er en vag uro, en gryende forkjølelse eller at du egentlig føler deg såret etter samtalen med din kjære, men presser det vekk. Vi gjør mye for å ikke kjenne på ubehagelige følelser, men resultatet er uansett at vi lider.

Med stor sannsynlighet henger kroppen din i stroppen for at hodet skal få sin daglige dose av å føle at det skjer noe- at det går fremover i livet - at du mestrer livet. Og alt som ikke passer inn i dette idealet av å ha det "perfekt" blir skjøvet bort eller fortrengt på ulike måter.  

Men kjære leser, følelser og emosjoner forsvinner ikke. Vi mennesker har gjort det til en kunst å kontinuerlig numme oss selv på mange kreative måter. Vi nummer oss ved å holde oss selv konstant busy, jobbe mye, sjekke telefonen - nyhetene, sosiale medier, spill, rusmidler, mat og så mye mer.

Hva skjer om du ikke klarer å senke farten?

Når du over tid konstant henger i stroppen, er alltid på giversiden og nummer deg vil du selvfølgelig føle deg mer og mer sliten eller umotivert. Eller det du fyller livet med gir deg ikke samme glede og energi som før. Du sover kanskje mindre eller dårligere, føler deg nedstemt eller deprimert og har ikke noe mer å gi. Du er mer sensitiv for stress eller du får uro eller angst i situasjoner du tidligere taklet. Selvtilliten skranter, du føler deg ikke god nok og er redd for å bli "avslørt". Og stresser enda mer for å unngå det. Du er i den vonde sirkelen av å ha for stor fart! Du erfarer symptomene på at kroppen ikke har vært med på laget på en god stund. Du har glemt at du er både hode OG KROPP. Og kroppen din trenger oppmerksomhet for at du skal klare å fange opp hva den trenger, hva den har behov for. Men for at det skal være mulig må du våge å STOPPE LITT OPP, og kjenne etter. Kanskje mere hvile, mere søvn, mere latter, mindre stress, mere vann, en annen type mat, en god klem, å snakke med noen, gjøre mindre eller noe helt annet?

Så hva er løsningen?

Ja, som du sikkert har skjønt nå - du må senke farten. Både for å være i bedre stand til å kjenne hva du egentlig trenger, men også for å bedre kunne bearbeide tanker og følelser som du har holdt tilbake over lengre tid. Indre ro og balanse kommer først når vi kjenner på det som er og kan akseptere både det gode og det ubehagelige i oss selv, enten det er irritasjon, sinne, sorg, skuffelse, skam. Da kan intensiteten og styrken i følelsene avta  og noe nytt og tryggere i deg vokse frem. Men for at det skal kunne skje må du stoppe opp litt regelmessig og gi deg TID. Skape lommer i hverdagen der du kan kjenne etter hva HELE du trenger. Og du må heller ikke løse alt alene. De aller fleste trenger å dele det som er vondt med noen. Ikke for at andre skal løse noe for deg, men fordi du da vil føle deg mindre alene. Og fordi det gjør godt å snakke med noen.   

Eller kanskje du observerer at noen andre sliter og du lurer på om det er ok å bry seg og snakke med de. Men det er noe som holder deg tilbake - du er usikker på om det er det greit å "blande seg", redd for at det blir tatt ille opp av den andre, at det skal oppleves som kritikk. Eller kanskje aner du at noe er galt hos noen, men det betyr at du selv må senke din egen fart og det i seg selv er ubehagelig for da må du endre på dine planer og det tar TID? For den som sliter så vil en som stopper opp og bryr seg være et tegn på at de har verdi. At de betyr noe, at de er verd å stoppe opp for, at de ikke er så alene som de føler seg. At de kan få hjelp og støtte og at verden er et tryggere og bedre sted. Det kan gjøre den store forskjellen i livet for den personen. Det kan gjøre den til et tryggere menneske, et som på et senere tidspunkt i livet kan hjelpe noen andre. Og det krever bare at du gir litt av din TID. Kanskje bare et øyeblikk? Et oppmuntrende smil? At du deler at du heller ikke er "perfekt" eller bare ER der for den andre eller låne et øre eller to? Å gi TID er noe av det viktigste du gjør, enten det er til deg selv eller til en annen.