Kan du være tro mot deg selv, hvis du ikke lenger husker hvem du er?

Er du tro mot deg selv?

Som SuperSensitiv er du blant dem som har stort behov for å forstå deg selv og være tro mot deg selv. Det kjennes viktig for deg å leve i tråd med verdiene dine. Samtidig er du en mester i å fornemme hva andre ønsker og forventer fra deg og til å tilpasse deg til disse forventningene.

Mange av oss blir så flinke til å være den andre forventer at vi skal være, at vi helt glemmer hvem vi egentlig er. Det er ganske utrolig at det som burde være det enkleste i verden, nemlig å være seg selv, faktisk kan være ganske vanskelig.

Grunnen til at det er så vanskelig, er at vi alle har opplevd å bli avvist når vi har vært akkurat den vi er. Dersom det ble slått hardt ned på når du var sint, trassig eller furten da du var liten, kan det godt hende at du har bestemt deg for alltid å være den blide, koselige og den som ikke krever eller forlanger noe av omverdenen. Denne beslutningen tok du gjerne veldig tidlig, fordi det føltes som om du ikke ble elsket hvis du viste hvem du var. Dersom du glad og begeistret rakk opp hånda og svarte på spørsmål fra læreren og ble kritisert, eller fikk hånlige blikk, bestemte du deg kanskje for aldri å si noe med mindre du er 100% skråsikker på at du vet hva du snakker om. Dersom du var ekstra sensitiv og gikk i oppløsning over en død fugleunge eller et hull i yndlingsbuksa, fikk du kanskje høre at du ikke måtte være så nærtagende eller overfølsom.

Alle disse beskjedene ble opplevd som en avvising og et bevis på at det er ikke ok å være sånn som meg. Jeg må helle prøve å skjule disse sidene, både for andre og meg selv (når andre ikke elsker disse egenskapene mine, kan ikke jeg tillate meg det heller) . Og så blir vi eksperter i å vise fram de sidene vi fornemmer at andre kan holde ut eller akseptere.

Den kortsiktige gevinsten ved denne strategien kan være at vi blir godt likt, ikke tråkker andre på tærne eller skaper konflikt rundt oss. Men prisen vi betaler på lang sikt er svært høy. Det å ikke tørre være seg selv, uttrykke følelsene sine, hevde meningene sine, tørre velge det man selv har bruk for, er ekstremt utmattende, og man går gjerne rundt med en følelse av at noe mangler. Det kan også komme til uttrykk som en følelse av å være på feil sted og av at man hele tiden burde ha gjort noe annet. Det er ditt egentlige jeg, som lengter hjem til deg selv.

Det er på tide å komme hjem til deg selv

Alle de små og store beslutningen du tok som liten, om å tilpasse deg heller enn å være deg selv, var noe du måtte gjøre. Du var 100% avhengig av støtte og beskyttelse fra dem rundt deg, og du passet derfor på å skaffe deg dette gjennom å være på en måte som fungerte bra i dine omgivelser.  Det var din måte å overleve i en noen ganger brutal og uforståelig verden. Det er ikke noe galt i være tilpasningsdyktig og forstå hva som forventes i ulike situasjoner, men noen ganger tar det helt overhånd. Som voksen er det som regel ikke sant at det er «farlig» si hva man mener, sette ned foten eller bli sint hvis noen overskrider grensene våre. Men hvis vi har klart å overbevise oss selv om dette i barndommen, kan det være ganske utfordrende å få øye på alle de tilpasningene vi har gjort, og ikke minst skummelt å utfordre disse overbevisningene. Men dersom du vil ha fred med deg selv, ha frihet til å uttrykke det du har på hjertet og være i stand til å sette sunne grenser og passe på deg selv, er du nødt til å ta dem opp til vurdering og finne ut hva du i stedet har bruk for å tro på. Så selv om jobben kan være slitsom, er den likevel så utrolig givende, og har du først startet på veien hjem til deg selv, kommer du aldri til å ønske deg tilbake. Og selv om det kan være krevende er det ikke særlig komplisert. Det handler om å kjenne etter hva det er du lengter etter, savner, har glemt om deg selv og deretter begynne å ta på alvor det du merker.

Veien hjem trenger ikke være ensom?

Å finne veien hjem til seg selv, til den jeg egentlig er, kan noen ganger føles ensomt. Og det er jo bare du som til syvende og sist vet hvor du skal. Men det betyr ikke at du må gå alene. Det å ha noen å vandre sammen med, noen å vokse med, er noe av det mest fantastiske som finnes. Vi trenger noen som utfordrer oss, men også noen som heier på oss og som holder opp speilet og viser oss hvem vi er når vi selv har glemt det. Noen ganger befinner de riktige menneskene seg rett foran nesa di. Andre må du kanskje oppsøke mer aktivt. Selv har jeg lovet meg selv å sørge for å ha gode hjelpere i livet mitt ved å omgi meg med fine folk, og ved å jevnlig møte nye inspirerende mennesker. Noen har vært med og skal være med kanskje hele livet, mens andre kanskje er innom bare en kort stund. Det viktigste er at jeg har noe å lære, noe de vet eller har forstått som de kan vise meg. Det tar jeg med meg videre, enten møtet er kort eller relasjonen er langvarig.

Skal vi gå sammen et stykke?

Det er i rommet mellom mennesker, magien oppstår. Å blir støttet, eller få støtte andre, er det som bringer oss videre. Du kan ikke hjelpe noen opp på et fjell uten å komme nærmere toppen selv. Det er det som er så fantastisk. Jeg elsker å skape rom og muligheter for meg selv og andre til å vokse. Der det er trygghet og åpenhet nok til at vi tør kjenne etter og finne ut hvor det neste skrittet vårt går.