Balansekoden

Når jeg balanserer livet eller når livet er i balanse? For noen dager balanserer jeg mellom alle mine indre og ytre, bevisste og ubevisste krav til hva, hvem og hvordan, mens andre dager er alt i balanse. Balansedagene er de dagene da alt flyter, cellene i kroppen har fest (og for en fest de kan ha!) og alt er muligheter. Balanseringsdagene er de dagene da jeg tror på at jeg ikke strekker til, jeg tror på forestillingen om at det aldri vil løse seg eller gå over – da alt virker uoverkommelig.

Jeg vet at jeg så alt for lenge har vært overbevist om at bare jeg fant koden, som i: Fikse/endre/eliminere noe ved meg selv eller mitt liv – så vil livet bli bare de deilige Balansedagene. Da vil alt flyte, jeg vil forstå meningen med livet, jeg vil være helt trygg på at jeg hele tiden vet hva jeg driver med og hvordan jeg skal gjøre det.

For et deilig liv det skal bli!

Men hva skal jeg gjøre i mellomtiden da? Rive og slite i meg selv? Slå meg i hodet igjen og igjen? Stadig fortelle meg selv at jeg ikke duger, at jeg må bli en annen, må bare ikke føle dette, gjøre dette, si dette..... Herregud så sliten jeg blir! Det er jo ikke noe energi igjen, så jeg legger meg på sofaen og sover litt først tror jeg.

Hvor deilig det hadde vært å være fullstendig ignorant og ikke vite en smule om alle disse komplekse sidene jeg har og alle de vanskelige og sammensatte følelsene. Men realiteten er at jeg har et behov for å forstå mer av både meg selv og andre mennesker. At det er jeg som velger å utfordre meg selv på holdninger, fordommer, idealer, ideer, følelser, handlinger.

Og for meg er det frihet i forståelsen om at livet bare ER, og det er bare jeg som kan skape mening for mitt liv. Å forstå at jeg er den som har ansvar for mitt liv – herunder mine følelser, tanker, holdninger og handlinger. Og ikke minst: Vedkjenne meg at jeg faen ikke vet hva eller hvorfor jeg gjør det jeg gjør, mye oftere enn jeg liker. For da åpner jeg opp for at livet mitt er noe jeg har kraft til å påvirke. At i den sårbarheten som åpner seg i meg ligger det potensiale og muligheter. Livet er dynamisk og jeg kan bestemme mye av musikken jeg vil danse til.

Så min balansekode er å stå i den sårbarheten og usikkerheten, selv om det kan være krevende. Jeg øver meg på å si at jeg ikke alltid vet, at jeg ikke alltid forstår, at jeg ikke alltid kan. Jeg ser at livet er det som skjer i og mellom Balanseringsdagene og Balansedagene, og at det gir mening for meg. De dagene jeg balanserer livet så gir jeg meg selv tid til å sjekke: - Må jeg gjøre dette akkurat nå? - Tror jeg på min handling, eller reagerer jeg bare etter en idé eller forestilling jeg ikke har vært klar over? - Når jeg står i en spagat mellom motstridende behov, i et dilemma – klarer jeg å velge utfra meg selv, eller avgjør det jeg forestiller meg andre vil mene? - Er det jeg tror om deg eller situasjonen nå, riktig?

Gjennom å forstå at Balanseringsdagene også er viktige fordi det er da jeg gir meg selv tid til å kjenne etter, tenke etter, akseptere at jeg kan bli litt overveldet av bekymring, selvkritikk, motstand og motvilje, muliggjør jeg at motpolen kan dukke opp. - OK, slik vil jeg ikke ha det! - Så hva kan jeg endre? - Hvordan kan jeg gjøre det på en annen måte neste gang?

Og da har jeg danset meg fra noe som er uoverkommelig frem til muligheter, og Balansedagene kan på ny komme til meg.