For den river og sliter i brystet mitt med skarpe klør og tenner, som om den vil fortære meg bit for bit. Jeg sanser alt så mye sterkere – lyder, følelser, varme, kulde. Men ikke på den gode måten, som når jeg kjenner lykken. Når den flyktige og uforutsigbare lykken kommer på besøk, da danser alle cellene i kroppen min. En strålende, vidunderlig cellefest!
Men når angsten sniker seg inn, som en tett tåke – da blir alt mørkt og skremmende. Jeg blir redd for alt: mennesker, lyder, tanker, følelser og ikke minst meg selv. Jeg betviler til og med min egen tilregnelighet, fordi logikken min svikter fullstendig. Jeg vet rasjonelt at jeg er trygg, at det er mennesker rundt meg som vil meg vel, at barna mine har det bra og at jeg når som helst kan be om hjelp hvis jeg trenger. Og likevel: Fra mørket i brystet så blir mine tanker forpestet av en stemme som forteller meg det mest heslige, frastøtende og ondskapsfulle den kan komme på. Jeg befinner meg i mørket uten lys, kart eller kompass. Så hva gjør jeg? For her nede er det som litt av meg dør hver eneste gang, og det er så vanskelig å forme ordene. De sitter fast i brystet mitt og gnager ganger dypere og dypere inn i mørket: Hjelp meg!
Og akkurat det er forløsningen: Hjelp meg! Å samle nok mot og styrke til å si akkurat det: Jeg har det vanskelig nå – jeg kjenner angsten dra meg under! Å klare å finne det lille lyset som alltid er i meg. Som angsten aldri når. For angsten er også mitt verktøy. Han forteller meg det jeg ikke klarer å se på selv, det jeg ikke klarer å anerkjenne i meg selv: Det mest skammelige. Det er meg ikke ukjent, men jeg gjemmer meg på nytt og på nytt, for det smerter så mye å innrømme, anerkjenne min egen svakhet og min egen skam. Angsten blir skammens stemme, når jeg ikke klarer å gjemme meg lenger.
Så når jeg deler i trygghet med deg, når jeg våger å vise meg som alt jeg er – med skam, med feil, med sårbarhet – da kommer magien og lyset tilbake: Jeg er ikke alene og jeg er elsket. Jeg hører til fordi jeg ER. Det er i min sårbarhet jeg åpner for møte med meg selv – og dermed også deg. Da forsvinner langsomt mørket, klørne og redselen. Fordi du tar meg i mot – igjen og igjen og igjen.
