Tidlige traumer og rus

Voksne som ruser seg har ofte vært utsatt for tidlige traumer, f.eks omsorgssvikt, overgrep fra omsorgspersoner eller nær familie eller har rett og slett vært utsatt for negllekt i oppveksten.

Mennesker som har vært utsatt for tidlige traumer har dårligere affektregulering. 

ACE- studiene( The Adversive Childhood Experiences Study) viser at omsorgssvikt og negative oppvekstfaktorer øker risikoen for rusproblematikk senere i livet.

Mennesker med tidlige tilknytningsforstyrrelser har vanskeligheter med tilknytning senere i livet. De har også større vanskeligheter med å stole på terapeuten - de er vandt med å klare seg selv., samtidig  søker de hjelp, men lar ingen komme inn og forstyrre systemet deres eller de føler at ingen vil hjelpe dem.

Traumer er sår, skader som ikke er leget. Et traume er ikke selve hendelsen men skaden som personen ble påført og som gjorde at personen ikke kunne integrere den. De splitter av hendelsen og husker den ofte ikke bevisst. Men skalden sitter allikevel i kroppen og kroppen husker.

Traumet er så overveldende at personen ikke har mentalt, fysisk  eller følelsesmessig kapasitet til å kunne beskytte seg mot den eller forholde seg til den.

Disse overveldende hendelsene gjør at personen ikke klarer å ro seg og komme i balanse igjen, derfor splittes dette av som fragmenterte minner i hjernen. 

Slike påkjenninger  som ikke blir sett, trøstet eller stoppet av omsorgspersonene i tidlig barndom  oppleves som selvforskyldt, skamfullt og splittes av.

Dette er viktig å adressere dette for å kunne hjelpe personer med rusproblematikk slik at de slipper selvmedisinering og å flykte fra de vonde følelsen.

Å faktisk forstå at man har vært utsatt for traumer, å så jobbe med dem som voksen slik at man opplever at man faktisk kan forsvare seg mot overgrepene og at man ikke lenger er maktesløs, er viktig før personen kan løse rusproblemet. 

Men heling er ikke  å bare snakke om de vonde følelser . Heling er å klare integrere de avsplittede delene i psyken.

Stabilisering er nødvendig i arbeid med traumatiserte personer. Personen trenger ikke fortelle alt som skjedde, men skjønne hva det gjorde med personen. Terapeuten må observere når personen er i stress eller dissosierer og hjelpe han tilbake til her og nå. Nå er det trygt. Og kunne forklare stressreaksjonen og sammenhengen  med avsplittingen av vonde minner. Er av betydning for at personen skal forstå seg selv og sine reaksjoner. 

En resonansprosess der personen formulerer en intensjon - et mål for hva han eller hun vil endre eller løse hos seg selv, vil være en måte å jobbe på som gir personen styring over prosessen og der terapeuten blir en støttespiller. Denne måten å arbeide på øker personens autonomi og selvtillit og det må til hvis han i neste omgang skal klare å komme ut av rusproblematikken.