Motarbeidende medarbeidere? Møte med ulike medarbeiderstiler

Ledere har ofte en lang krav- og forventningsliste fra ansatte å oppfylle med tanke på hvordan de utøver sitt lederskap. Men hva med medarbeiderne? Ledelse utøves ikke i et vakuum. Jeg møter fra tid til annen ledere som river seg i håret i ren frustrasjon når de forsøker å utøve sitt lederskap, og har flere motarbeidere enn medarbeidere på laget.

I jubileumsutgaven av Ledernytt i desember 2013, hadde jeg følgende artikkel på trykk:

Som Eva Grinde, kommentator i Dagens Næringsliv skrev for en stund siden i Hvilken medarbeiderstil har du?;«Enkelte ansatte utøver så dårlig medarbeiderskap at ledelse preller av uansett hvor god den er.»

Nei, det er ikke alltid like lett å være leder for andre mennesker, for vi er komplekse og sammensatte, og det som gir mening for en person, kan virke svært underlig og rart andre.

Vi kan undre oss over hvor rare vi mennesker er til tider

• Er det ikke rart hvordan noen voksne aldri ser ut til å vokse seg ut av de verste tenårene?

•  Er det ikke rart hvordan noen mennesker savner så fælt å bli sett og hørt? Men ikke vil de si noe og de skal i hvert fall ikke vise seg fram.

•  Er det ikke rart hvordan noen mennesker ikke synes at arbeidsgiver skal blande seg i hva slags oppgaver de gjør og hvordan de disponerer tiden sin på jobb? De har solgt sin arbeidskraft og kompetanse til et sted, men den som kjøper skal ikke få lov til å kreve noe for pengene de betaler.

•  Er det ikke rart hvordan noen mennesker bare har lyst til å jobbe med det de synes er gøy? Og med lyst, så mener de rett til. De har en rett til å bare jobbe med det de synes er gøyalt og stas. Noen andre må ta seg av resten.

•  Er det ikke rart hvordan noen mennesker aldri blir fornøyd med det de har og gjør? Og ikke kan de si noe om hva de vil ha eller gjøre istedenfor det de har eller gjør.

•  Er det ikke rart hvordan noen mennesker lever etter at det er enregel for dem selv og en annenregel for alle andre? De lever som unntaket, med en rekke privilegier.

•  Er det ikke rart hvordan noen mennesker alltid har en forklaring utenfor dem selv, når noe ikke går som det skal? Det er alltid noe eller noen de kan legge skylden på, slik at de egentlig ikke er ansvarlig for noe som helst. Da måtte det bare bli sånn.

•  Er det ikke rart hvordan noen mennesker krever tilrettelegging og fleksibilitet fra andre, men sjelden er villige til å fire på kravene eller å bidra ekstra? De har behov andre må dekke, men har sjelden vilje til å hjelpe andre med deres behov.

•  Er det ikke rart hvordan noen mennesker kan gå rundt å åpenlyst furte over ting på jobb? De furter når de ikke får det som de vil, eller må gjøre ting de ikke har lyst til. Furter, sånn som trassige barn, blant voksne.

•  Er det ikke rart hvordan noen mennesker er så opptatt av å gjøre personlig suksess, at de glemmer at andre mennesker også betyr noe? Det blir en fascinerende forestilling med me, myself and I.

«No man is an island.»

Når vi møter ovennevte forhold hos andre mennesker, kan det vekke frustrasjon, eller sågar fascinasjon. Hvordan er det mulig at de selv ikke ser bristen i det de holder på med?
Jeg vil minne om noe den engelske poeten og presten, John Donne (f. 1572) skrev for noen hundre å siden:

«Intet menneske er ei øy helt for seg selv; ethvert menneske er en del av kontinentet, et stykke fastland. Om en jordklump skylles til havs blir Europa mindre, som en landtunge blir, som din venns eller din egen gård blir. Hvert eneste menneskes død reduserer meg, for jeg er en del av menneskeheten; krev derfor aldri å få vite for hvem timen slår; den slår for deg.» 

Vi arbeider og lever ikke i et vakuum, selv om noen ser ut til  å tro det. Det kan være fort gjort å tro at fordi jeg er i sentrum av mitt eget univers, så er jeg det i alle andres også. Og fordi noe er riktig og viktig for meg, så er mine behov og ønsker like viktig for andre som de er for meg selv. Det er slikt som skjer når vi bruker vår egen navel som krystallkule for å forstå den verden vi er en del av og lever i.

Løft blikket og utøv litt kjærlig selvransakelse fra tid til annen

Min erfaring er at medarbeidere som er villige til å kikke seg selv i speilet, som løfter blikket og ser seg selv som en del av et større hele på arbeidsplassen, er de som har det best med seg selv og andre, og som skaper størst positive ringvirkninger.

Hvis ingen av oss kan fungere som en øy alene, vil jeg foreslå et skifte i fokus. I stedet for å fokusere på hva slags effekt andre har på en selv, og hvordan andres måte å arbeide på påvirker en selv, kan man snu det tvert om å i stedet fokusere på hva slags effekt en selv har på andre, og hvordan en selv påvirker andre gjennom sin måte å utføre jobben på.

Da blir det mye mindre forstyrrende navlelo i luften, og lederen får bedre sikt til å kunne se fremover.

-Marga Dijkman, CoachTeam as - House of Leadership