Livet mitt er funnet på

Dagens lille fortelling handler om et øyeblikk som gjorde sterkt inntrykk på meg og som endret hvordan jeg forstår verden og den generelle følelsen jeg lever i verden med. Jeg er uendelig takknemlig.

Det hele skjedde på få minutter. Jeg ble truffet av...

Livet mitt er funnet på.

En vårdag, lørdag 16. april 2016 faktisk, på et nydelig sted i Trøndelag med fantastisk utsikt over fjorden og kulturlandskapet. I et rom med store vindu satt vi i en sirkel. Ei gruppe mennesker med mye til felles med meg selv, alle grundere. Jeg satt og lyttet til foredragsholderen som satt rett ved siden av meg. Han snakket om sinnet vårt, om hvordan tanker blir til våre følelser. Hvordan vi lever i en illusjon skapt av våre tanker. Noe traff meg i kroppen. I magen og i hodet kanskje. Jeg ble svimmel og kvalm. Jeg så bilder fra livet mitt med et hvitt lys rundt. Så meg selv. Jeg følte det som jeg mistet fotfestet, at alt raste sammen, fundamentet sviktet, puslespillets brikker ble spredd omkring. Noe sånt var det jeg følte. Foredragsholderen vår oppfattet at det skjedde noe i meg og spurte hvordan det gikk. Jeg fortalte at jeg følte meg kvalm og svimmel. Jeg kunne ikke sette ord på mer akkurat da, men ble beroliget med ord om at det er en vanlig reaksjon. Det opplevdes som livet mitt forsvant. Det jeg før opplevde som så ekte var nå så tydelig en illusjon. Etter ei lita stund, kanskje et kvarter, satt jeg med en helt annen følelse: Frihet.

Jeg fikk en følelse av hvordan jeg og alle andre skaper livet vi opplever.

Livet mitt er funnet på. Hvem jeg er, hverdagen min, relasjonene mine, mine preferanser, mine forventninger, mitt verdensbilde, det jeg opplever at andre forventer av meg, hvert eneste øyeblikk skapes i meg.

Livet mitt ble annerledes etter dette øyeblikket. Jeg hadde flere innsikter den samme helgen som bidro til det, og den jeg forteller om her er den største. Familien min er den samme, hjemmet mitt er det samme, jobben min er den samme, vennene mine de samme og landet og samfunnet jeg lever i er det samme. Likevel føles det fullstendig annerledes. Jeg kan ha det bra i alle omstendigheter. Jeg faller oftere inn i en ro, som jeg tidligere gjenkjente fra MediYogapraksisen min, og som jeg trodde at var et resultat av nettopp daglig yoga og meditasjon. Nå skjønner jeg at roen og følelsen av harmoni, å være god nok og ha alt jeg trenger er en naturlig tilstand vi mennesker lander i når de personlige tankene stilner.

Jeg har lyst til å dele en situasjon fra kort tid etterpå.

Jeg, mannen min og guttene våre skulle besøke min farmor. Vi ble sent ute og jeg gav mannen min skylden fordi han ikke hjalp til med å få guttene klare og ikke var klar selv. Jeg følte meg stresset, anspent og sint. I bilen gikk det opp for meg at den følelsen jeg hadde kom fra at jeg fortsatte å følge og kverne på de samme tankene om hvor håpløs mannen min var, at vi var sent ute, hva farmor ville tenke om meg osv. Det slo meg at jeg kunne droppe de tankene og være glad. Smilet bredte seg i ansiktet og kroppen føltes lett og myk igjen. Resten av bilturen sang vi i bilen. Vi var sent ute, men det ødela ikke resten av dagen. Nye perspektivet på situasjonen slapp til i meg, som jeg lærte av. Jeg husker at jeg opplevde tankene mine mer som luft enn hva de brukte å være for meg tidigere. Å slippe tanker brukte å være vanskelig, nesten umulig, mens det nå var lett. Jeg opplever det som å bare kunne skifte kanal når jeg vil.

Når jeg nå snakker til andre om å skifte kanal er det noen som forstår det, fordi de selv har opplevd det, mens for noen er det "helt gresk". Forståelse av at min verden skapes i meg, innenfra og ut, åpnet døren til mer av blant annet velvære, ro, takknemlighet og tillit for meg. Jeg håper på å vekke nysgjerrighet og små glimt av "det fins noe mer" hos deg med disse små fortellingene.