Jeg driver og pusser opp

Jeg driver og pusser opp.

Det ble stille et øyeblikk, som «hva mener du?»

Han forklarte at det føles sånn. Han pusser opp i sinnet. Det har blitt så åpent i sinnet at han kan pusse opp. Så mye rom. Ikke som i strevsomt måtte endre noe ved å pusse opp, men han leker seg. Det er rom for nye idéer, det skapes noe nytt. Han pusser opp.

Det han delte berørte meg, og dette dukket opp: «Den indre kunstneren».

Vi har malingen og vi har malekosten.

Ikke minst har vi et nytt blankt lerret å male på. I hvert eneste øyeblikk maler vi noe på lerretet. Det kan fylles med farger, eller svart hvitt. Det kan males monster eller blomster.

Og så viskes det ut igjen. Det er som magi at lerretet igjen blir hvitt. Det skjer av seg selv. Når som helst, blir fargene og formene hvisket ut og det blir blankt igjen.

Da er det bare å male noe nytt. Skape noe nytt.

Det er ikke alltid tilgjengelig for å oss å gjøre lerretet hvitt.

Men, det kan skje på et blunk. Puff! Muligheten er alltid tilstede for at vi kan starte med nytt ark i neste øyeblikk.

Det er sånn vi skaper vår opplevelse. Igjen og igjen og igjen. Maler og maler med tanker.

Vi har ikke viskelær.

Det er mer som: når vi snur oss vekk et øyeblikk, ser på noe annet, så er det borte. Glemt bort.

Puff! Så er det hvitt.

Takk for at du leste!

Jeg fikk lyst til å skrive: Mal dagen din fin! Men vet du? Det spiller ingen rolle. For det jeg mener er at uansett hva du maler så er det malt av deg, den indre kunstneren. Det er opplevelse. Det er fantasi. Det er kunst. Det er livet. Du er menneske. Det er når vi koser oss med å male, og glemmer oss selv at livets maleri virkelig kan bli magisk.