Innlegg: Hvordan oppleves det å få en diagnose som diabetes type 1? - GoMentor

Hvordan oppleves det å få en diagnose som diabetes type 1?

Skrevet d. 17-6-2018 20:25:51 af Jorunn Kolmos

Hvordan oppleves det å få en diagnose som diabetes type 1?

https://pics.gomentor.com/p/id_9840__b_0__ext_jpeg__w_180__sc_1/PrudPrint-11923.jpg

Jeg tenker tilbake til november 1989 da jeg var på reise med jobben og jeg forstod at ikke alt var som det skulle. Jeg hadde dårlig fokus på hva som ble gjennomgått i møter, og øyne mine var kun rettet mot et fat med frukt og mineralvann. Jeg som var vant med å sove hele natten igjennom måtte opp på toalettet flere ganger, og jeg merket at buksene satt løsere. Jeg forstod at noe var galt, og fikk meg en time hos legen når jeg kom hjem igjen.

Videre til medisinsk poliklinikk på sykehuset hvor jeg fikk dommen – diabetes type 1.

Det var kort og brutalt, og jeg fikk beskjed om at jeg måtte legges inn med en gang.

Rullegardinen gikk ned for meg som hadde sprøyteskrekk og ble svimmel av å se en person i hvit frakk.

Jeg forstod raskt at jeg hadde to valg, enten å stritte imot alt det jeg fryktet, eller å overvinne sprøyteskrekk og gjøre det beste ut av situasjonen – og jeg valgte det siste.Jeg skulle øve meg i å sette insulinsprøyter, og fikk utdelt engangssprøyter og en appelsin til å sette sprøyten i – det skulle visst være omtrent den samme følelsen som å stikke i hudenJ Jeg husker at jeg syntes det var å jukse, så jeg overvant frykten og satte den første sprøyten i låret. Dagene på sykehuset ble lange og kjedelige, og jeg kan ikke erindre at det var noe informasjon om hvilke matvarer som ga høyt blodsukker eller om hvordan livet med diabetes ville arte seg.

Livet videre med diabetes

Etter en ukes tid på sykehuset kom jeg hjem til min egen leilighet, og overlatt til meg selv og livet videre. Det var meg og diabetesen nå – ingen andre å dele ansvar med eller å stole på. Jeg husker godt at jeg ønsket at livet skulle gå videre som ingenting hadde skjedd.

Det ble mye fokus på mat, og på handlerunden i butikken så jeg absolutt alle varene som jeg ikke kunne spise, og jeg fokuserte på alle begrensningene som var. Heldigvis hadde jeg mange gode tanker også, som at diabetes er en sykdom som jeg kan leve godt med. Jeg følte meg heldig som ikke hadde fått kreft eller noe annet som kunne ha vært mye verre. Tenk om jeg var født 100 år tidligere før vi kunne få insulin, eller i et land uten tilgang på insulin. Jeg følte meg heldig og takknemlig for at jeg kunne gå på apoteket og hente alt jeg trengte av insulin og utstyr.

Mental trening

Når jeg tenker tilbake til denne tiden jobbet jeg med mental trening uten at jeg visste noe om det. Jeg så på mulighetene og lot meg ikke begrave i sorgen over en kronisk lidelse. Selvfølgelig kjente jeg på tristhet, sorg, frustrasjon og tapet av et «enkelt liv» uten sprøyter og blodsukkermålinger, men jeg forstod at det var kun meg det handlet om og hvordan jeg håndterte situasjonen jeg var kommet i.

I de senere årene har jeg blitt veldig opptatt av hvordan tankene påvirker livene våre, og spesielt hvordan tankene påvirker diabetesen min. Jeg har lært meg å registrere hva jeg tenker, og når jeg ser at jeg er i den negative tankestrømmen klarer jeg å snu fokuset mitt til noe annet. Når jeg er bevisst tankene mine kjenner jeg at følelsene blir mye bedre, og det igjen gjør at jeg håndterer diabetesen bedre. Dette fører til at jeg opplever å ha det bra og lever et godt liv, og jeg klarer å hente meg selv opp når jeg merker at det er tyngre stunder. 

Hvis du eller en annen person er i fare eller har selvmordstanker, bør du ikke benytte deg av GoMentor. Da kan disse instansene hjelpe deg med øyeblikkelig hjelp.