Er du din egen beste venn?

"En venn er en som forstår din fortid, har tro på din fremtid, og aksepterer deg for den du er i dag!"

Da jeg leste sitatet for første gang, syntes jeg det beskrev det vesentligste om vennskap mellom to mennesker. En venn forstår, har tro på deg, og aksepterer deg akkurat slik du er. Du trenger ikke å forestille deg, du kan være deg selv sammen med en ekte venn.

Dersom vi stiller oss selv det samme spørsmålet, er du venn med deg selv? Hva er svaret?

Når du ser tilbake på livet ditt, har du vært og er du din egen beste venn som forstår fortiden din? Når du ser fremover, har du tro på fremtiden din?Både ja og nei, kanskje.

Aksepterer du deg selv for den du er i dag? Dette siste spørsmålet er kanskje det aller viktigste på flere måter. Det er her, i dette øyeblikket, du befinner deg nå. Det er det du kan gjøre noe med.

Å anerkjenne seg selv

Det kan være ting du har lyst til å forandre på før du kan anerkjenne deg selv helt, sier du? Men uansett, må du avfinne deg med at DU er DEG. Så får de eventuelle endringene du ønsker å oppnå, komme når det er tid for de. Endring innebærer erkjennelse, valg og sannsynligvis noe jobb.

Vi har fått den kroppen vi er født inn i. Det er utrolig hvor mye vi kan gjøre med den. Allikevel er kroppen gitt, med sine attributter og funksjoner. Vi kan bruke motstand mot kroppen vår, ved å ikke like den og mistrives i den. Ved å si at, hadde jeg bare vært høyere, tynnere, sterkere, eller kanskje hvis jeg var en annen, da hadde alt vært mye enklere. Hadde det bare vært slik.

Hva gikk galt?

Det er sikkert noe du angrer på når du tenker tilbake på fortiden din. Vi er bare mennesker, og vi gjør alle feil. Det ligger i vår natur.

Men du sier kanskje at det er noe i fortiden som du kunne tenkt deg helt ugjort. Dersom vi hadde vært i stand til å drive med omskrivning av historie, så kunne det vært hensiktsmessig å bruke krefter på å finne og rette slike feil. Men det kan vi ikke. Bakoverrettet grubling og ergrelse er derfor ingen god måte å tenke tilbake på livet sitt på.

Hvis du heller prøver å forstå deg selv, og forholde deg til deg selv på en omsorgsfull og empatisk måte, på det tidspunktet det skjedde. Du hadde du sannsynligvis en positiv intensjon med det du gjorde, med den innsikten du var i besittelse av på den tiden.

Når en venn forteller om noe som har skjedd, så vil du vel automatisk prøve å forstå hvorfor vedkommende gjorde som han/hun gjorde. Den samme forståelsen kan du også vise deg selv.

Er det fortsatt vanskelig å forsone seg med det som ble gjort, er det noe som heter tilgivelse. Vi er bare mennesker som gjør feil. Hold rundt deg selv og gi deg selv en omsorgsfull bamseklem, og fortell at du bare prøvde ditt beste den gangen.

The future is so bright, that I have to wear shades

Det høres jo fint ut, sier du. Men det er kanskje langt fra sannheten? Mange av oss er veldig flinke til å tenke grundig igjennom hva som kan gå galt. Vi er såkalt analytiske og realistiske i forhold til våre mål og resultater. Dersom vi er ekstremt flinke til å tenke å hva vi ikke kan få til, så er det en lei tendens til at vi havner akkurat der, på det vi IKKE kan få til. Vi setter oss ofte opp til den suksessen eller fiaskoen, som vi bruker mest tid til å tenke på.

Hvis det derimot er noe vi virkelig har lyst til og ønsker oss, så er begynnelsen på drømmen å ta det første skrittet. Det er et uttrykk som heter ” fake it, till you make it”. Det kan høres ganske overfladisk og falskt ut, men i praksis handler det om å sette handling etter tanke, ved rett og slett begynne å gjøre det du ønsker skal skje. Av og til i små steg, og andre ganger i større.

Å ha tro på fremtiden handler om å ha mot til å ta skrittene, og gå for det vi ønsker oss. I tillegg er det bra at vi har vår egen mening med det vi gjør. Hva betyr det for deg å gjøre det, og hvorfor vil du gjøre det? Har vi det nødvendige motet og en klar mening kan veien bli en ganske annen.

Tilbake til utgangspunktet

Så tilbake til startstreken for resten av livet, dagen i dag. Det er den vi faktisk kan gjøre noe med. Aksepter deg selv for den du er. Å ha tro på seg selv fremfor å tvile på seg selv, vil ha stor innflytelse på hvor du kommer, og hvordan reisen blir. Å akseptere seg selv, handler om å avfinne seg med at du er hele deg, med alt hva det innebærer. Det handler rett og slett om å akseptere seg selv som god nok slik du er, akkurat nå.

Skal vi være oss selv, må vi først akseptere oss selv. Per Fugelli sier at vi må finne oss i å være feilvare – og til og med elske oss selv som feilvare.

Selma Moren (19), som deltok i radiodokumentaren ”Flink nok” da hun gikk tredjeåret på videregående skole, skriver i en kronikk i Aftenposten tidligere denne uken: ”I mange år tenkte jeg hva skal jeg gjøre for at andre skal like meg? – i stedet for å tenke hva jeg skal gjøre for at jeg skal like meg.”

Det aller lengste forholdet og vennskapet vi kan ha med noen gjennom livet, er med oss selv. Så hvorfor ikke bare begynne med å gjøre det beste med det nå i dag, med en gang?