Om mobbing å sånn

Skrevet d. 7-12-2017 13:21:55 af Wenche Margrethe Eriksen

Om mobbing å sånn

https://pics.gomentor.com/p/id_7525__b_0__ext_jpeg__w_180__sc_1/20161228_230615.jpg

Kjære lesere.

Jeg har lyst til å dele noen tanker om mobbing med dere basert på en blogg jeg kom over i forrige uke. 

Det er svært skjeldent jeg leser typiske blogger, da jeg føler det er litt for lite "næring" i de. Det blir mye overfladisk prat. Jeg liker å "digg in", into the core. 
Men jeg ble inspirert og fikk lyst til å dele mine tanker om mobbing og nettroll med dere.
Denne bloggeren hadde blitt usatt for netthets. Nettroll. Vi er alle sårbare mennesker og det er vår styrke, å tørre å være sårbare og vise det. Vi må bare passe oss for ikke å havne i offerrollen istedet.
 
Det er ikke kult å bli mobbet. Verken på nett eller i "virkeligheten", men ett par ting har jeg lært meg i årenes løp. 

1. Det er aldri mobbe objektet som er problemet, det er alltid mobberen som eier det.

2. Mobberen er egentlig det store "offeret", da hens reaksjon ovenfor den som blir mobbet, bare er ett speil på hvordan denne personen har det inni seg. Ett speil på noe inni dem selv, som de sliter med. Som trenger å heales. 

Vi sier ofte i coaching verdenen "perception is projection", eller det du oppfatter der ute, er tilbakemeldingen du får. Den er tung. Og kanskje ganske uforstålig for mange. La meg forklare nærmere med ett eksempel eller to.

I fjor var jeg på kurs i utlandet. Jeg ble der en stund, derfor delte jeg hotellrom med forskjellig mennesker fra det samme kurset. Stort sett uproblematisk, men,  den siste gangen jeg byttet "romi", så skar det seg.
Vi hadde begge startet på ett siste meget krevende kurs, og for meg som aldri har vært veldig stø i engelsk, ganske krevende. Og det handlet om å presentere og prestere live. Det er to ting jeg har vært ekstremt redd for i mitt liv, det er å snakke engelsk foran andre, og si noe i forsamlinger. Jeg får hetta. Så nå sto jeg da med begge beina midt oppi det, og det hadde kostet meg en pen slump med penger også.

Vi startet forelesningene kl 09.00 -20.00 og vi hadde lekser og oppgaver vi måtte gjøre utenom dette. Så jeg måtte opp kl 06.00 for å rekke alt. Det måtte også min nye rom venninde. Men hun startet dagen med å sette på tven på full styrke, (det var oppkjøring til amerikansk valg kamp..), så gå på badet i 1,5 timer mens tven sto på. I tillegg pratet hun i tlf hele morningen. En god multitasker der altså, men ikke helt det jeg hadde sett for meg. Jeg trenger ro og fred for å konsentrere meg og lære nye ting.
Dagen etter måtte jeg si noe, og ba om at tven ble slått av. Hun sa ja, men det skjedde ikke. Dag 3 sa jeg at hvis du ikke kan respektere at jeg må ha ro, så kan jeg ikke dele rom med deg.  Kveld dag 3 flyttet jeg ut, og fikk meg enerom.

Men hva skjedde så?
For min del var jeg ferdig med saken, jeg hadde tatt ansvar for meg selv og flyttet ut. Hun ble sur og skuet på meg med sur mine de neste 14 dagene. Men jeg brydde meg ikke, for jeg kjente at dette var ikke mitt. Hennes følelser rundt dette var hennes, ikke mine. 
Så, siste kurs dag kom hun bort til meg. Trippende på sine høye heler. Lett lattermild og gir meg en klem.  Så sier hun:
"I have been so mad about you! You really fucked me up! And then I realized it was my own projection! So now I have to call all my friends and coworkers and apologize, because I have been a totally bitch towards them".
Så bare ler hun. Og jeg ler med henne. Vi klemmer hverandre og er ferdig med saken, hun inviterer meg til Atlanta, men slenger på "you will have your own room" med ett glimt i øyet. Vi ser på hverandre og ler, deal!
 
Hvorfor hadde ikke jeg noen følelser, ble irritert eller sint på henne? Fordi jeg ikke selv ble trigget av hennes problem, problemet var ikke mitt.

Hvorfor ble hun trigget av meg?
Hennes ego, oppfattet meg som en bitch. Hennes tilbakemelding i sin tolkning var at jeg var en bitch. Jeg tenkte ikke engang at hun var en bitch, jeg bare tok meg selv ut av situasjonen. Oppfattelsen hennes av situasjonen og av meg, satt i hennes eget hodet, igjennom sine gamle tankemønstere. 

Hver gang jeg kjenner at jeg reagerer på noen eller hendelse utenfor meg selv, så vet jeg at det er et clue. Et problem jeg har, som jeg må se nærmere på. Nå har jeg vært så heldig å blitt facet med det meste føles det som, så nå begynner jeg å få taket på det. Men det er alltid noe å lære om seg selv om man er åpen for det, og jeg er langt fra ferdig. Men jeg tar en og en hendelse og følelse når de dukker opp. Sånn jobber jeg meg igjennom mine egne "projections". Det er ikke alltid jeg har lyst til å se inn i meg selv eller ta tak i ting, men da dukker det stort sett bare opp i en annen form. Når jeg får  vridd meg rundt i mitt eget ubehag en stund, må jeg tvinge mitt eget ego av banen og lette på lokket for å se hva som befinner seg inni der. Det kan være ubehagelig, men når man ser læringen i det, så er det en gave. 

Vi har alle våre programmer som surrer og går i hodene våre. Og om vi ikke ser de og forandrer de, så vil de lure oss bestandig. Det er derfor det å bryte mønstere blant annet er så viktig, vi kan få nye innfallsvinkler på ett problem, eller noe som ser ut som ett problem. Men som alltid vil ligge i oss selv og vår egen tolkning. Har vi ett problem med noen, så er det nettopp det, vårt problem.  Vi eier det, vi eier vår egen irritasjon .

Så tilbake til denne bloggeren. De som mobber andre sitter med en følelse av mindre verd, eller en eller annen negativ følelse om seg selv.  Deres mindreverd speiles idet de ser hos andre. I deres oppfattelse, basert på deres egne tanker, handlinger og opplevelser.

Denne bloggeren ble bl.a mobbet for utseende sitt, som totalt falt på sin egen urimelighet. 
Andres meninger om deg, er ikke om deg, de er om dem. Du kan ikke eie noen andres synspunkter. Om jeg sier at kongen er dum, så  er ikke det sånn at kongen er dum. Da speiler jeg min egen dumhet i mitt eget utsagn. 

Mens jeg skriver om dette dukker det opp ett eget minne om dette temaet. Et minne som kanskje må heales hos meg selv. For ca 10 år siden så var jeg tungt deprimert, og hadde ikke særlig høye tanker om meg selv.  Jeg gikk på en sikkelig smell inn i depresjonen for å si det sånn. En kveld hadde noen venner klart å dra meg med ut på byen i Oslo, ett sted jeg aldri var og heller ikke var jeg særlig mye ute. Men jeg hadde "mannet meg opp", og ble med. 
Ut på kvelden vinket det en dame på meg. Hun var utenlandsk av utseende, svart hår, i 40 årene, litt rund og traust. Da jeg kom bort til henne, ropte hun inn i øret mitt. "Svært så maskulin du var da! Og feit var du og!" Jeg ble egentlig helt satt ut, men lirte av meg: "da får jeg vel slanke meg litt da!", så gikk jeg. 

Det har vært svært få som har kommentert mitt utseende og kropp opp igjennom årene, og det var helt nytt for meg at jeg tilsynelatende var maskulin og feit. Men på det tidspunktet i den perioden av livet mitt, så gikk det rett inn. Jeg tok det imot og eide det. Jeg ble såret,og begynte å tro på det. Selv om jeg  aldri hadde tenkt tanken. Men jeg var noen kilo ekstra på den tiden, så da ble noen kilo til feit og maskulin. Akkurat nå må jeg le av det, men jeg innser at det har sitti i meg lengre enn jeg liker å innrømme. Å det har definitivt påvirket mitt forhold til menn, selv om det aldri har kommet fra en mann.
Så min reaksjon på denne hendelsen trigget i meg min egen tvil på at jeg var bra nok, bra nok som kvinne og partner i min
tid med depresjon. Samtidig innser jeg at selv om jeg har kommet ut av dette for mange år siden, så sitter uhelbredte følelser og begrensninger igjen.  
Dama som sa dette til meg derimot, passet nok bedre til disse karakteristikkene.. - hennes preception - hennes prodjection. Men den ble speilet i meg også. 

Så:
​Om du reagerer på det som blir sakt om deg, da er du endel av problemet. Ikke deres problem som de måtte ha, men da er du endel av speilet. Du kan bare reagere om du føler deg truffet. Så at denne bloggeren følte seg såret, speiler at det er noe i hen selv som ikke er healet. Det er noen gamle sår som kommer til overflaten, ellers ville ikke følelsen av sårhet blitt trigget. Så se på mobberne som en gave, de gjør deg oppmerksom på hva du selv kan jobbe med, som vil gjøre deg bedre, som vil gjøre deg oppmerksom på gamle sår som trenger healing og bearbeidelse.
Jeg takker denne dama på utestedet for 10 år siden, slik at jeg nå kan se min egen verdi og bli ferdig med tvil og begrensninger. 

Hvis du eller en annen person er i fare eller har selvmordstanker, bør du ikke benytte deg av GoMentor. Da kan disse instansene hjelpe deg med øyeblikkelig hjelp.