Tanker om selvmord

For de som ønsker å bryte livet sitt Jeg skulle ønske at vi alle kunne passe bedre på hverandre, og at det ikke var mulig å isolere seg og sitte helt alene i livet uten at dette ble registrert i opptil flere journaler. Slikt er helsefarlig og øker risikoen for depresjon, angst og selvmord. Her kan både private, offentlige og ideelle tiltak bidra med stor effekt. Det er så mange ensomme og isolerte mennesker i alle aldre, og vi kan ikke la det fortsette slik.

La oss stille spørsmålet om du har noen å snakke med, være sammen med og dele gleder og sorger med. Det vil gjøre godt og ta imot, og det vil være godt og kunne bidra. La oss bli varmere og gi hverandre mer omsorg og støtte i livet. Temaet her er selvmordsforebygging og det å tåle å trøste, møte og tåle budskap om å ønske døden mer enn livet, og romme og tåle personen som presenterer dette. Vi har å gjøre med årvåkne mennesker som er svært vare, oppmerksomme og sensitive på hvordan du og jeg møter dem, særlig om vi er såkalt profesjonelle og jobber med dette.

Vi mennesker skal støtte hverandre og stå sammen, og vi blir bedre om vi hjelper hverandre begge veier både på å lytte og forstå. Så om du bærer slike tunge tanker om livet, så vær så raus med de rundt deg at du hjelper oss å forstå alvoret. Samtidig skal vi som jobber med mennesker være rustet til å tåle å trøste de som vil bryte livet. Det er mye kunnskap der ute. Du kan gratis abonnere på tidsskriftet «Suicidologi». Du kan ta VIVAT kurset (selvmordsforebygging) og lese deg opp på artikler fra regionale ressurssenter (RVTS) og vårt nasjonale ressurssenter i forhold til vold og traumer. Hva kan hjelpeapparatet og offentlige kontorer bidra med for å redusere selvmord? Etter et selvmord spør de rundt seg om hvorfor dette skjedde, og det gir rom for tolkninger, fantasi og synsing. Videre spør de seg om det var noe de kunne ha gjort for å forhindre det hele. Alt for mange sier i etterkant «hadde jeg bare visst».

Jeg tenker at det er mye å lære av å se på dette med en ydmyk holdning der intensjonen er å bli bedre, samtidig som vi ikke skal ta på oss skylden for det som har skjedd. Balansen der vi skal gjøre alt i vår makt for å unngå og overse en selvmordsnær pasient. Det vil nok skje, men visse signaler skal utløse alarmklokken som gjør at du sjekker ut og går inngående inn i livssituasjonen til den du møter. Helsedirektoratet stiller allerede tre spørsmål for å forsøke å lære av dette, og kunne bidra til at dette ikke skjer igjen. «Hva har skjedd? Hvorfor har det skjedd? Hvordan forhindre det?» Var det selvmord, og ønsket personen dette fullstendig, delvis eller var det en ulykke? Ved drukning kan en ofte ikke være sikker på om det var et illebefinnende, ambivalens i personen der han / hun lot skjebnen råde eller om det faktisk var drap eller at det var et nøye planlagt selvmord.

Selvmord er et komplekst fenomen der det er flere faktorer som gjør at en ikke kan løse en slik eksistensiell tragedie som et mattestykke. Det er et liv som har gått tapt, og personen hadde sin biografi, sin ensomhet, sin angst, din sorg, sin smerte og de ulike situasjonene rundt han eller henne, menneskene som var der eller ikke. Det kunne være fysiske og psykiske fenomener som hadde innvirkning. Det hele er et mysterium i lys av alt vi gjør for å overleve fra naturens side, og naturen i oss vil strekke seg mot det som er lyst, varmt og godt. Likevel kan vi tenke oss bort fra naturen, og gå inn i noe destruktivt og vondt som bryter ned livsressursene. Helsevesenet kan med fordel sjekke journal og historikk etter et selvmord, med hensikten å lære av eventuelle feil. Har det kommet opp signaler fra pasient eller familie i forkant som har blitt ignorert eller ikke fulgt opp?

Det er svært viktig å ta på alvor rop om hjelp, enten det er fra andre hjelpere, familiemedlemmer eller den det gjelder. Det er ekstremt viktig at de som jobber i med mennesker evner å vise en varme, høflighet og godhet, for du møter trolig mennesker hver dag som er svært dypt nede. Dette gjelder også kontorer som NAV, helsestasjon, boligkontor, legekontor, sykehus og alle kommunale arenaer. Vi har alle et ansvar for å ta vare på hverandre. Og på disse arenaene er det stort forbedrings potensiale. Som terapeut vil jeg raskt sjekke ut selvmordsfaren ved å spørre direkte ved mistanke. Jeg vil først sikre at det er en sikker ramme rundt samtalen og relasjonen, for at den andre tåler spørsmålet og skape trygghet omkring det å snakke vanlig rundt dette eksistensielle temaet. Ofte er det en lettelse for klienten og snakke om det. Vi kan videre jobbe med grunnene for å leve, og grunnene for å dø.

Ved å utforske det den selvmordsnære faktisk går alene og grubler på, vil vi trygge personen og det vil være flere ressurser som skal koples på. For eksempel vil jeg i en slik samtale der personen bekrefter tanker og eventuelt planer om selvmord, få til en personlig avtale mellom meg og klient, der personen tar kontakt meg, kolleger, klinikk, og en sikkerhet ved at de ringer Krisehjelpen på legevakten og jeg vil ha tillatelse til å informere fastlege umiddelbart. Det er da svært viktig at alle rundt personen følger skikkelig opp, og samarbeider positiv. Selv om det ofte er manko på tid, så skal det i slike saker bli skapt nok tid til en trygg kontakt med nok tillit til at personen kan fortelle noe så personlig og vanskelig. Det må beredes en grunnmur for at kommunikasjonen kan være bærekraftig for et budskap om å bryte sitt eget livsløp. For ingen vil røpe en så alvorlig livsviktig hemmelighet om de forstår at du har fordommer, ikke tror på dem, ser på deg som en plage og et problem eller at du ikke har tid til å følge opp senere. Det er mange tiltak for å få ned tallet på de som tar livet sitt, og det er vel og bra.

Siden jeg har friheten til å skrive det jeg mener, driver min egen klinikk og ikke lenger jobber i det offentlige, vil jeg gjerne sette søkelyset på et åpenbart og veldig virkningsfullt tiltak: Møt alle mennesker med ydmykhet, respekt og en ærlig og ekte intensjon om virkelig å hjelpe dem. Vi kan ikke fortsette å gjøre akkurat det samme som før når vi møter mennesker, om vi vil skape gode endringer og forebygge selvmord. Om du ønsker å observere dårlig behandling av medmennesker er det bare å oppsøke noen kontorer i samfunnet, og du vil gremmes og bli trist. Det er selvsagt unntak, og la oss fremsnakke de kontorene og de ressurspersonene som virkelig behandler folk skikkelig. Jeg har selv opplevd sterk motstand både som privatperson som søkte hjelp på vegne av nær relasjon som var i selvmordsfare, samt som profesjonell psykoterapeut som kontakter fastlegen til klienter. Det var sekretærer på legekontor som bryskt avviste mine telefoner om å ta på alvor en selvmordsnær person. Trolig var det inkompetanse og usikkerhet, som gjorde at vedkommende var avvisende, aggressive og ikke ville ta imot informasjon eller gjøre noe. Det var unnskyldninger og ansvarsfraskrivelse som bare bidro til enda større opplevelse av svik. Da vedkommende tok livet sitt, var det ingen beklagelse eller læring på det legekontoret. Slikt er tilleggsbelastninger som bidrar til at en hendelse blir mer uferdig og smertefull enn ellers nødvendig.

Tenk den dagen slikt aldri skjer mer, og om det gjør så blir det et eksempel alle kan lære av for å bli enda bedre. Vi kunne forvente at alle som jobber med mennesker, enten det er på NAV kontor eller i resepsjonen på et legekontor, enten du er lege, psykolog, sosionom eller helsesøster, møter pasienter, klienter, pårørende, ung, voksen, eldre, frisk, syk, på topp eller i bunn på en måte som gjør at de føler seg bedre etter møtet. Tenk om det første viktige i et møte med et annet menneske var å møte det spesielle mennesket med en god intensjon om å yte god service, hjelp, lytte og bidra med det beste du kan. Det er mulig, og det gjøres i et bredt spekter av private klinikker med fokus på å hjelpe deg som individ i din spesielle og unike livssituasjon.

Dessverre er det en rekke distraherende faktorer for de som arbeider i det offentlige hjelpeapparatet som tar fokuset bort fra samfunnsoppdraget, intensjonen og de ideelle motivene. Det kan handle om mangel på ressurser, noe som alltid vil være en opplevelse blant ansatte i et system, enten det er materiell, kollegaer, tid, økonomi, systemer eller interne problemer innenfor ledelse, status eller prestisje. Dette og mye annet er faktorer som bidrar til at for mange mennesker ikke føler seg forstått, hørt, tatt på alvor, hjulpet og heller opplever det som belastende, deprimerende og stressende.

Det er heldigvis flere vellykkede telefoner til legekontorer i dag, enn for noen år siden, men jeg opplevde senest i høst en fastlege som var aggressiv både til meg og pasienten da jeg fulgte prosedyrene om å kople inn fastlegen. Slikt er selvsagt uakseptabelt og må alltid gjøres noe med om ikke legen unnskylder og kompenserer når han / hun forstår alvoret. Og tidligere var det stadig offentlige kontorer som var bryske da jeg som privat psykoterapeut kontaktet dem på vegne av klienter, for å kople på flere ressurser og samarbeide. Det er helt uhørt om personer i en slik situasjon tenker politikk, eller saboterer for konkurransens skyld.

Vi har kommet så langt at vi trenger både privat og offentlig hjelpeapparat. Sammen blir vi bedre, og jeg håper vi kan strekke ut mot hverandre for å hjelpe de som trenger det enda bedre. Min kritikk er en gave med et sterkt ønske om å utgjøre en forskjell. Jeg og mine kollegaer kommer gjerne til ditt kontor og holder foredrag, kurs eller workshop om dette temaet. Jeg har hørt for mange historier fra klienter som er langt nede, og opplever uakseptabel behandling av hjelpeapparatet. Slik kan vi ikke fortsette å ha det, så jeg oppfordrer folk til å si fra, sende inn klager og spre informasjon om uegnet personell i hjelpeapparatet. Slik kan vi få en høyere standard.

Min erfaring er at det som i mange bransjer er temmelig sort / hvitt, også i hjelpeapparatet, da du har de heltene og heltinnene som redder liv. Dessverre har du de som bidrar til å knuse livsgnister ved sin arroganse, aggresjon og utviser totalt fravær av empati og kreativ tilpasning. De er uvillige og ønsker ikke å bidra til å hjelpe på noen som helst måte, og de er såpass skadet at de selv tror det er slik jobben skal utføres. Disse trenger hjelp om de skal fortsette i jobben sin, og det vil koste en del ressurser i form av opplæring. Vi holder kurs og foredrag for dere. Det finnes også «bipolare» kontorer som utviser strålende relasjonsarbeid en dag, for dagen etter å prestere å krenke uskyldige og oftest hjelpetrengende og sårbare personer. Hjelperen har makt som skal forvaltes med gode intensjoner og med omhu.

Hva kan du og jeg bidra med for å redde selvmordsnære fra å bryte livet sitt? Vi kan være bedre rustet til å tåle å trøste de som vil bryte livet. Vi kan være mer modige og snakke med mennesker om det som er vanskelig, og vise at vi virkelig bryr oss om hverandre. Vi kan åpne opp for å se og støtte menneskene rundt oss slik at de får det bedre fordi de har møtt deg eller meg. Det ER mye du og jeg kan gjøre for hverandre. Bruk sansene og kjenn etter, og vær åpen for å gi støtte til andre mennesker. Om du ER blant dem som gir og hjelper andre, og ikke tar vare på deg selv … så erkjenn dette og ta imot det du trenger selv, samtidig som du går på førsteplass i eget liv. Invester i deg selv og livet ditt.

Terapi hos en ressursorientert klinikk som Bergen Helhetsklinikk er en god ide da vi har solid kompetanse på temaet, og du vil trolig komme til meg, Linda Nordskog. Vi støtter deg til å finne regien og makten i eget liv, og du kommer deg videre. Dette kreves ekte kjærlighet. Ekte tilstedeværelse. Full kontakt. Hel ved. Hel og tilstede i deg selv sammen med den andre. Da vil du som medmenneske være god nok, og sammen kan du og den andre steg for steg gå mot bedre liv med mer mening. Jeg er klar over at det kan være andre faktorer innblandet som rus eller alvorlige psykiatriske diagnoser involvert. Og da skal dere ikke stå alene, men få hjelpeapparatet til å bidra med sin kompetanse.

Vær oppmerksom på at de som jobber i private klinikker som Bergen Helhetsklinikk, ofte har lang og bred erfaring fra offentlig hjelpeapparat. I vår klinikk har vi ekstra ressurser i forhold til både rusarbeid, avhengighet, krisearbeid, barnevern og psykiatri. Vær alltid åpen for å prøve ut nye strategier. Har du selvmordstanker? Dersom DU har selvmordstanker eller selvmordsplaner, eller er svært langt nede i depresjon, smerter eller former for isolasjon og destruktivitet – skal du søke hjelp med noen og fortelle det du bærer på. Det er viktig at du forteller dette, og jeg håper du blir tatt på alvor med en gang.

Likevel vet jeg at det fortsatt er mulig å bli avvist, så lov meg at du aldri gir opp og kjemper for den hjelpen du skal ha. Og vær oppmerksom på at selv om det er en doktor du møter, er det ikke sikkert at han er så god til å snakke om dette – så gi oss og de som skal hjelpe deg gode sjanser og gi aldri opp å formidle din smerte. Om det virker håpløst, er det muligheter i det private markedet og en time eller tre kan redde livet ditt som er uerstattelig. Forsøk om du får til dette eller noe annet som hjelper deg: Skriv en liste om de tingene du bryr deg om, om grunnene til å leve og gjør det som får deg i bedre humør – uansett om du ikke har lyst. Musikk og film kan være terapi for hele oss, og når du orker er det å gjøre noe, om det er å rydde, vaske, gå tur eller spise noe, en fin måte å ta noen steg. Videre er bevegelse i naturen en god ting. Om du kjenner at det er vanskelig å gjøre noen av disse tingene ønsker jeg at du skal ringe Livskrisehjelpen som er et døgnåpent tilbud på legevakten – eller bare dra til legevakten.

Det er mange som bryr seg om deg. Ta kontakt med dem og fortell hva som skjer med deg. Dette innlegget er først og fremst for deg som har det tungt selv – eller kjenner noen som har det. Gi aldri opp din største gave – livet ditt – vi har så mye hjelp og ressurser å bidra med i dette landet. Og av og til må en kjempe for den hjelpen en trenger for å hjelpe seg selv – og det er alltid verdt det. Jeg har snakket med så mange som har fortalt om sine dypeste perioder i livet, og at nettopp denne mørke perioden ble porten inn til noe nytt i livet som gjorde det verdt det. For det ble så mye sterkere opplevelser av glede og takknemmelighet for smått og stort, og dette smeltet bort det som før gjorde så vondt.

Og det vonde kan bli visdom og modenhet, og ressurser som gir deg styrke når du trenger det. Ett brutt liv vil aldri bli levd ut slik det hadde blitt om hun og han levde videre. For alle rundt vil det være ubesvarte spørsmål som aldri blir besvart. Det er en tomhet som ikke blir fylt opp, og en smerte som er for tung til å gå og bære på hele tiden. Så på en eller annen måte trenger de som har mistet noen i selvmord, og legge børen fra seg og leve livet sitt videre med en sterkere glød for å applaudere livet, eller med enda sterkere kraft til å tåle alle livets fasetter mellom de utallige polaritetene livet tilbyr slik som glede og sorg, tap og vekst, liv og død, frustrasjon og begeistring. Så la oss stå sammen og bry oss om å ta vare på hverandre Folk sliter med seg selv og livet sitt i større grad enn vi skulle tro i forhold til levevilkår. Det var minimalt med depresjon under 2. verdenskrig til sammenligning med skyhøye tall i dag. Forskjellen mellom å stå alene med livet sitt som oppleves tungt og ulevelig, og det å bli sett og hørt av noen som ser deg bak fasaden (uansett retning), tror på deg og jobber for at du skal få det bedre – er ubetalelig. Noen dager er tunge nok til å ta bort håp, lys og det som gjelder. Noen ganger blir dagene ett mønster, en vond vane og vende til de lette dagene med energi, glede og kreativitet. Det skjer at mennesker bryter livet sitt, fordi det er for tungt å leve. Det skjer at mennesker lever videre, fordi de har møtt mennesker som tåler å høre, trøste og tro på at de faktisk vurderer å bryte sitt eget livsløp. Det er noen livsfeller, tankefeller og måter å fokusere på som bidrar til å forsterke de risikable følelsene og perspektivene. Ved å vurdere livsinnsatsen som verdiløs for eksempel, eller sammenligne seg med andres ytre liv. Vi ser som kjent bare det ytterste om vi ser andres tilsynelatende vellykkethet. Vær sikker på at vi alle har våre ting som er vanskelige. Mange er vellykket på ulike områder, utvilsomt, men det kan være store begrensninger i hvordan de klarer å nyte det likevel. Så fokuser på hva du ønsker ut av ditt liv, og gi deg selv kjærlighet og støtte fra deg selv til deg selv.

De fleste kjenner noen som har tatt livet sitt, eller kjenner noen som har mistet nære i selvmord. Det er ingen tvil om at brutte liv setter spor i de menneskene som står igjen. Noen spor er sterke krefter og dyp visdom. Andre spor er sorg, tap og sårbarhet. Det er fortsatt en del skam, tabu og en del regler om hva en kan si og tenke om selvmord. La oss gi slipp på det som stopper oss fra å snakke ut og stå i smerten selvmord gjør med oss, slik at vi kommer videre, får noe mer ferdig og kan forebygge tap av umistelige mennesker. Og hvert eneste menneske, uansett, er uerstattelig. Jeg har lært at det nytter å bry seg. Jeg vet at det er ingen fasitsvar, så du og jeg må møtes på ordentlig. Det hjelper med en ekte, ærlig og godhjertet støtte til selvstøtte, selvhjelp og en god start på livsveien videre. Videre er det viktig å være godt trent i både gode og vonde tider. For om du har svært sterke livserfaringer med lykke, glede, latter og hygge, vil det paradoksalt nok være svært tungt og kanskje sjokkartet for enkelte og oppleve vonde sider av livet. Derfor oppfordrer jeg sterkt til mental trening, arbeid med å regulere følelsene og psykoedukasjon for alle trinn i skolen, arbeidslivet og helsevesenet. Merk at de fleste har nok selvstøtte og makter å kjenne på ressurssterke tanker og følelser som hjelper dem til å puste ut det tunge. Mitt bidrag i denne omgang er onlinekurset «Mester i eget liv», som inneholder egenterapi e-boken «Slik vokser du – Bli deg selv», samt 10 essensielle leksjoner for bedre helse og livskvalitet. I tillegg får du lydfiler til bruk i mental trening og dyp avslapning. Det er også andre ressurser og verdier på siden Mentora, samt podcast som er gratis. 

Velkommen og lev godt.