Eva i Karantene

Skrevet d. 27-3-2020 13:42:18 af Eva Steinkjer - Psykoterapeut, Veileder, Coach

Det hele begynte som en helt vanlig ferie. Vi ankom ferieleiligheten på kvelden, installerte oss og innstilte oss på en rolig søndagsmorgen med sakte tid, mye lys og frisk luft og en sykkeltur ved havet. Ferien var lenge planlagt, korona-viruset var registrert i Norge, men reiserådene ga oss full støtte til å dra- vi skulle til et ikke-rammet område. Vi snakker 7.mars! Jeg befinner meg nå i hjemme-karantene- vi skriver 21.mars, det har gått to uker, to surrealistiske uker med usikkerhet og forvirring, som nålevende generasjoner aldri før har opplevd på et kollektivt nivå. Hvordan oppleves dette gjennom et høysensitivt sinnelag? Styret i Høysensitiv Norge har utfordret meg til å reflektere og skrive litt om hvordan jeg har opplevd disse to ukene på reise i utlandet. Jeg har forsøkt å skrive litt underveis, men innser nå at ordene har vært så preget av min egen indre reise i berg og dalbane. Jeg har vært konstant overstimulert av all usikkerhet og forvirring om hva som skjer og understimulert på handlingsmuligheter. Stuck. Jeg fulgt unormalt mye med på nyhetene fra Norge. Erna som sier at grensene skal stenges. Jeg har mottatt bekymringsmeldinger og bønnerop: «Kom hjem!» «Er du ikke kommet hjem ennå?». Toleransevinduet mitt er smalt disse dagene. Stuck. Ingen mulighet til kamp eller flukt. Jeg må forsøke å ikke gå i frys eller «spille død». Jeg vet teoretisk og praktisk hva som er lurt å gjøre/tenke/aktivere for å komme i kontakt med mine ressurser. Jeg prøver. Men jeg er ikke alene på denne ferieturen. Vi er et ektepar og har besøk av to jenter på 25 år. De finner heldigvis måter å leve livene sine på, selv om de i begynnelsen av portforbudet ikke helt aksepterer konsekvensene. «Det må da gå an å ta seg en sykkeltur eller spille ping pong utenfor porten». Men de opplever å bli snakket til av spansk politi. «Go home!» I ettertid skjønte de at bota for å bryte portforbudet var på opptil 600 000 euro, over en halv million. De synger, ser film og finner måter å bruke leiligheta på. «Minner,» sier de. De lever som om de var 12-13 år igjen. Litt av en ressursbank! Selv søker jeg støtte i yoga, meditasjon, digitale huskonserter, intervju og meldinger fra HSP pioneren Elaine Aron og andre spirituelle ledere. Jeg forsøker å aktivere den lange dype pusten. Det hjelper- til en viss grad. Jeg vet og kjenner at amygdala, alarmsenteret i hjernen lever i konstant beredskap. Dette slår spesielt ut i forhold til oppmerksomheten mot min ektemann. Enkelte ord som han sier, blir tillagt alt for mye energi/vekt. Han kaller for eksempel portforbudet som vi er rammet av for «husarrest». Vår hjemreise, som jeg jobber iherdig med å fremskynde for «evakuering» osv. TA VARE PÅ HVERANDRE- er mantraet fra statslederen vår- og alle som bringer dette budskapet videre. Jeg erkjenner tidlig i prosessen at jeg er retraumatisert. Jeg vet at jeg, til tross for mye terapeutisk egenarbeid og pågående selvutvikling gjennom hele mitt voksne liv, bærer på rester fra et barndomstraume, som innebar flukt og at min «lille verden» raste sammen. Jeg vet at jeg har en personlig jobb å gjøre gjennom å ivareta mitt eget indre barn- i form av å møte kroppens og følelsenes reaksjoner under disse spesielle omstendighetene. Jeg møter igjen min egen indre 17 åring, usikker på meg selv og forvirret over en verden jeg ikke finner min plass i. Men jeg finner ordene: usikker og forvirret! Jeg er ikke i posisjon til å løpe fra skyggene mine i denne spesielle situasjonen. Jeg prøver derfor å møte dem og la dem bli en del av meg. Prisen å betale er opplevelsen av å være mindre gjestfri, mindre omsorgsfull og i kommunikasjonskrig med min partner. Til min store overraskelse sover jeg godt disse dagene. Det er derfor mulig å se verden med nye friske øyne hver morgen. Vi befinner oss dessuten på et solrikt sted og kan stort sett være ute – innafor porten, vel og merke. Meldingene fra Norge modereres også. «Alle nordmenn i utlandet skal få komme hjem.» Vi kom oss hjem. Nå er jeg hjemme på dag to av vår hjemme-karantene. Sola skinner, fuglene synger. Det er vakkert vintervær. Vi KAN gå ut en tur- ingen av oss har symptomer på korona-virus. Jeg vet samtidig at jeg nå er uten oppdrag og lønn i uoverskuelig fremtid. Mandag 16. mars fikk vi som psykoterapeuter yrkesforbud. Men det er en annen historie. OG. Jeg har trukket vinnerloddet. Jeg er bosatt i Norge.

Hvis du eller en annen person er i fare eller har selvmordstanker, bør du ikke benytte deg av GoMentor. Da kan disse instansene hjelpe deg med øyeblikkelig hjelp.