Dette går ikke

Ikke bare gir den meg gode skussmål som jeg selvsagt er utrolig stolt og glad for.

Mona og Pierres historie inneholder stor visdom om å være i et parforhold generelt, og ikke minst om det spesielle når partene kommer fra ulike kulturer og hvordan kulturforskjeller, kjønnsrollemønstre og sosiale rolleforventninger preger oss. Den handler også om hvordan et samliv kan snues fra "dette går ikke" til " dette går".  Så les, og skjønn mer!

 

På et tidspunkt, 7 år ut i forholdet tenkte jeg: dette går ikke.

Pierre og jeg er unge voksne, henholdsvis 29 og 28 år. Vi er ikke gift og har ikke barn. Det er syv år siden vi møttes i Frankrike. Her bodde vi i noen år, før Norge og forholdets prøvelser skulle stå for tur.

Mulighetenes land viste seg å by på uante utfordringer. For meg gikk det greit, jeg var jo fra Norge selv og det var befriende å komme tilbake til likestillingens land, med sigarettfriluft, og hvor folk sa det de mente uten at det var pakket inn i høflig fransk grammatikk.

For Pierre var overgangen ikke fullt så enkel. Han var klar over at han forlot familie, venner og en fast jobb, men han var ikke klar over at han også forlot det kjente, sin rolle i forholdet og til dels sin egen identitet. Han gikk derfor fra å være en stolt franskmann i et mannsdominert yrke og samfunn til å bli en litt mindre mann, i en kvinnedominert tilværelse hvor han sjonglerte mellom diverse «drittjobber». Hans holdninger til tilværelsen tok etter hvert mer og mer plass i vårt forhold.

 

Jeg prøvde så godt jeg kunne å hjelpe Pierre med å finne seg en relevant jobb. Etter hvert som han ble mer sliten av å søke jobber og forholde seg til det administrative Norge, tok jeg over denne oppgaven. Det samme gjaldt ansvaret for alle praktiske gjøremål, som for eksempel husarbeid. Da vi hadde holdt på sånn en stund, begynte jeg etterhvert å bli sliten av å leve to liv. Jeg hadde dessuten mine egne utfordringer som tok mye energi. Jeg begynte å stille krav til hvordan Pierre skulle leve sitt liv i Norge i tillegg til at jeg stilte krav til han som min partner. Sistnevnte både med tanke på den praktiske hverdagen, men også med tanke på hvordan han skulle være min støttespiller gjennom en vanskelig tid.

Ubalansen mellom oss var til å ta og føle på. Vi opplevde vel begge at Pierre ble «kjærringstyrt» noe som var sterkt uønsket av oss begge. Jeg hadde ikke lyst til å styre Pierres tilværelse og han hadde ikke lyst til å bli styrt. Samtidig var det nødvendig å hjelpe Pierre og han trengte hjelp i Norge. Det å skille lag, fordi vi ville ha det bedre hver for oss enn sammen, var en tanke som stadig dukket opp.

 

Før vi kom så langt, og som resultat av en høylytt krangel vi hadde hatt mange ganger før, gjorde jeg et raskt googlesøk. «Samlivsterapeut Oslo» -- et annet ord for siste utvei. Valgene var mange og mitt var helt tilfeldig -- det første søkalternativet «Anna Sigridsdatter Heen». Jeg skrev en e-post med det samme og ble raskt kontaktet.

Hos Anna ble vi møtt med et smilende åpent sinn, tålmodighet og alternative løsninger. Jeg husker at jeg i første sesjon nevnte at det sikkert så litt for dumt ut å oppsøke samlivsterapeut uten å ha et langt ulykkelig ekteskap bak oss som måtte repareres for barnas skyld. «Åja» sa Anna -- «er det ikke bare lurt å være ute i forkant, hvis dere først har noe å kjempe for». Det skulle senere (og så langt) vise seg at Anna hadde rett.

Pierre, som var helt imot å slippe andre inn i våres forhold, utviste raskt en tillit til det som ble sagt i parterapi. Jeg kan godt tenke meg at en mann som blir tvunget med til en kvinnelig samlivsterapeut opplever det som en «to-mot-én-situasjon». Imidlertid fikk Pierre respekt for Anna. Etter et par sesjoner var det merkbart at han tok med seg Annas «læresetninger» med seg inn i hverdagsdiskusjonene. Mange av kranglene vi hadde hatt fra før, kunne vi ha på nytt men på en mer fornuftig måte som kunne føre til enighet eller konstruktiv uenighet. Noen av «omattogomattkranglene» er nå helt borte fra vårt forhold.

 

Etter bortimot 10 sesjoner endret vår livssituasjon seg parallelt. Pierre søkte selv på jobber og jeg bisto fra sidelinjen. Han så min hjelp som verdifull fremfor et forsøk på å spre mindreverdighetsfølelse.  Snart fikk Pierre flere interessante jobbtilbud. Jeg fikk hjelp for min egen del, og hadde dermed en egen støtte for mine problemer. Pierre ble involvert i dette, men var ikke lenger en nøkkelperson i min bedringsprosess. Vi fikk både energi til å jobbe med forholdet vårt og de rette redskapene for dette arbeidet med hjelp fra Anna.

Tanken jeg en gang hadde om at vi ikke var på rett og samme vei, er nå veldig fjern. Vi har det bedre enn noen gang. Rollen som «administrerende direktør» som Anna en gang kalte meg, blir jeg sikkert aldri helt kvitt, men jeg er mer oppmerksom på det problematiske i denne rollen overfor Pierre, som har behov for å være en mannefranskmann i vår kvinnedominerte kultur og i vårt forhold. Jeg kan være en bestemt dame med feministiske verdier og likevel unne Pierre plass til seg selv og sine holdninger og rett til å bestemme.

Pierre og jeg har enda mange ting å jobbe med, men sånn er vel et forhold og jeg kan i grunn ikke se for meg et alternativt forhold som er helt knirkefritt. Jeg vil heller fortsette å jobbe for det forholdet jeg har, som nå er fylt med kjærlighet og en kulturell ulikhet som gjør vårt forhold spennende og unikt -- og ikke bare til en flis i foten. Dessuten tenker jeg at vårt forhold har vært preget av ytre faktorer, som vi var nødt til å løse hver for oss.

Pierre og jeg har kjempet for å være sammen og har gått fra «dette går ikke» til «dette går» til å planlegge et helt liv sammen. I dag er vi forlovet og tenker å bli flere enn bare oss to, etter hvert.

 

-          Dere er ikke alene.

-          Det finnes løsninger for dem som er villig til å gjøre så lite som å utforske dem.

-          Norge er et kvinnedominert samfunn, noe som kan by på ekstra utfordringer i flerkulturelle parforhold -- men det finnes løsninger for det også.

-          Parterapi var en god og nødvendig investering. Noen ganger trenger man å være tre for å finne en løsning.

-          Det er smart å være tidlig ute, og det er ingen grunn til å tenke at man er for ung, eller har vært sammen for kort tid til å trenge hjelp.

-          Anna Heen var for oss et tilfeldig googelsøk unna, men om du vurderer hjelp, håper jeg denne historien gjør henne til et naturlig førstevalg. Anna er helt enestående og har vært vår redning.