Vårt indre barn

Uansett hvor fantastiske foreldre og fantastisk liv du har hatt,  vil det alltid være hendelser som forårsaket noe som lagde sår i deg.  Alle bærer vi på sår, lite eller stort og noen sår får større konsekvenser enn andre. 

Som barn kommer vi inn i verden med en uskyldig,  lekfull og nysgjerrig holdning.  Vi er kjærlige, tillitsfulle og åpne.  Vi ser på hendelser som gode eller dårlige og lærer oss selv å kjenne av de tilbakemeldinger vi får og ved å observere omgivelsene. 

Når vårt indre barn blir skadet blir det vanskelig å stole på noen igjen, tilliten har fått et sår.  Selv om barnet er kjærlig og ubetinget i alt det gjør, vil såret være der.

Noen hendelser gjør også at vi repeterer hendelser som ligner på det første såret og slik setter det seg dypere spor.

Å føle seg ikke ønsket eller inkludert i sin egen familie er sår som noen er kjent med.  Noe skjedde som gjorde at følelsen av å ikke være elsket ble en sannhet for deg. Det trengte ikke være slik at du ikke var ønsket  men noe i deg oppfattet noe som ble sagt  som gjorde at den tanken bel sittende fast hos deg.

Du lærte å skamme deg over følelsen og /eller  late som den ikke var der. Tanken om at det var noe feil med deg ble sittende fast.

Mange av oss husker bare deler av barndommen, og smertefulle hendelser blir ofte fortrengt.  Det vi kan huske er første gang vi følte noe på en bestemt måte. Fordi det var første gang det føltes annerledes vil vårt indre barn bær det med seg.

Som voksen tror vi at de sårene er en del av oss selv men det er de ikke.  Som voksen kan vi ta ansvar for vår egen psykiske helse og gjøre noe med det  som ikke er bra for oss.