Å være sann mot seg selv

Det vanskeligste av alt er å være sann mot seg selv. Å se seg selv med nakne øyne, fri for alle forestillinger og idealer om hvem jeg skal og bør være. Fri for forherligelsen av egne handlinger og følelser.  Når er vi virkelig ærlige med oss selv? Og varer ærligheten? For er det ikke slik at det som var sant for oss i går, ikke nødvendigvis er sant i dag? Hvordan kan vi vite forskjellen?

Ord kan tildekke så mye. Ord er en forenkling av vår tilværelse og vår eksistens. Hvor mye går ikke tapt i oversettelsen fra opplevelse, innsikt, emosjoner og visdom? Fra det ordløse og flyktige vi bærer med oss i oss selv – det som er å være et menneske! Og hele tiden strever jeg etter å bli forstått forbi ordene - forbi det ytre og forenklede, inn i kjernen av meg selv. Det som forener oss alle, men som forvirres og forvitres på veien gjennom ordene.

Noe av dette blir tydelig for meg i små øyeblikk - i en samtale, i mine barns øyne, rett før jeg sovner eller rett etter jeg har våknet. Små innsikter som også er flyktige. Men felles for dem er ofte at de er rent sanselige først, før jeg klarer å formulere det i en tanke etter hvert. Slik kan jeg møte meg selv så ærlig jeg kan, og med raushet og kjærlighet. For når jeg klarer det for meg selv, da kan jeg også se andre med et åpent hjerte.