Et liv med masker

 

”Klarer du å holde maska ?”  Slik at sannheten om deg ikke kommer ut?

 

Jeg vil påstå at en maske er som alenetid. Når du har valgt den helt bevisst selv er den så mye lettere å håndtere. I valget ligger det ofte en funksjon og en verdi. Du kan for eksempel velge å ta på deg en profesjonell rollemaske. I noen jobber sitter den masken strammere på enn i andre jobber. En gardist som viser sitt sanne uttrykk til enhver tid vil kanskje ikke få den respekten han trenger der han står og passer på slottet. 

 

I noen menneskemøter ser jeg verdien av å beskytte meg selv. Da tar jeg på en maske over en kortere periode. Går det for lang tid kjenner jeg på ubehag, må si noe, uttrykke noe eller gå ut av situasjonen. Men mer problematisk har jeg det med masker som bare smetter på fordi jeg er redd for å bli ”avslørt”. Tenk om de finner ut at jeg ikke er bra nok eller at jeg ikke passer inn… Har du også kjent på den følelsen?

 

Kanskje er det et aldri så lite vågestykke å være sann, å stå for den man er.

På Kundalini yoga trener vi på dette og synger godt på vokalene når vi ser:  Sat nam, som betyr sannhet er min identitet. Sammen er vi en gjeng med ”raringer” som søker å være tilstede i oss selv. Det føles godt! Fysisk kan det også være ganske krevende og det gjør det faktisk til en liten øvelse  å ta seg selv på alvor. Om jeg kjenner at ”holde ut maska” har kommet på og jeg står i øvelsene mer enn det som er godt for meg, kan jeg tenke ”sat mam” inni meg, og masken faller av. Jeg gir meg tillatelse til å ta vare på meg selv. Nå er det vel egentlig blitt mer mainstream enn rart å søke denne forbindelsen mellom kropp, sjel og sinn slik vi gjør det i yoga. Bare i Oslo kjenner jeg til seks ulike yogaskoler. Men hva med deg? Hva får deg til å kjenne deg hel og sann i livet ditt? Kanskje du søker naturen, tar på deg joggeskoene og får med deg en tobeint eller firbeint venn. Eller nyter turen alene.  

 

Vigdis Garbarek skriver i sin diktsamling ”samtale” om det sanne utrykk:

 

”Det Sanne uttrykk ligger skjult i mennesket.

I mennesket ligger både maskene og det Sanne uttrykk.

Maskene må forkastes for at det Sanne uttrykk,

det virkelige Mennesket, skal tre klart frem.”

 

Vigdis leste fra sine dikt på et arrangement kalt ”kjærlighet som medisin” på Sentrum scene på tirsdag. Over 400 mennesker og mange  bidragsytere på scenen samlet seg om et helt enkelt budskap. Vi mennesker fortjener å bli sett, enten det er i psykiatrien eller i vår vanlige hverdag. Vi trenger å se forbi merkelappene. Det var sterkt å få være tilstede og høre sanne beretninger, humoristiske og musikalske innslag.

 

For å bli sett må det kjennes trygt å vise seg fram. Når jeg hjelper mennesker som har det vondt inni seg ser jeg ofte masker som ikke gir dem det de trenger. Disse maskene har vært og kan fortsatt være nyttig for å ”overleve”, men tjener dem ikke i lengden. En supermamma eller pappa som er nær ved å møte ”veggen” kan stå på med ”holde ut” masken og tro at sjefen, kollegene, barna og partneren vil gi dem mer positiv anerkjennelse på den måten. I realiteten blir det mindre avlastning av oppgaver og ordene som blir brukt nærer ikke sjelen, men skaper kanskje krangling/konflikter og hodebry.

 

For å støtte andre i det å være autentisk må jeg selv møte dem med ekte uttrykk. Det tror jeg vi alle kan trene på i møte med hverandre. På Oslo jazzzfestival i høst hørte jeg et klart og tydelig budskap fra Birgitte Sojiin, en herlig og karismatisk jazzvokalist. I det lille lokalet på Herr Nilsen oppfordret hun oss til å slippe opp spenningene i magen, se på dem ved siden av og ta gjerne en skål. Så sa hun med det lune smilet sitt: "Don´t forget to be human!" Så enkelt kan det sies tenkte jeg og i det samme så jeg mange ansikter mykne opp rundt meg, inkludert mitt eget. Der og da trengte jeg faktisk å være en del av et felleskap, ikke kul og selvsikker i en egen boble med mannen min.

 

Sat nam, namasté! (sannhet er min identitet og lyset i meg hilser lyset i deg)