Spiritualitet og coaching?

Hva er egentlig spiritualitet?

Det er mange dimensjoner av spiritualitet. Mange forbinder spiritualitet med klarsynte mennesker, tarot kort, spåkoner, åndeverdenen, snåsamannen etc. Og det er en liten del av det, iallefall noe av det. Men spiritualitet i kjernen handler om å finne den indre roen. Balansen. Egenkjærligheten. Å leve ut fra ett rent hjerte. Den handler om medfølelse for andre, ubetinget kjærlighet til menneskeheten, moder jord og universet. Å ta vare på seg selv, på alt som lever rundt oss. Å være ærlige med oss selv, våkne opp fra dvalen og se seg selv i hvitøyet.  
Alle mennesker er spirituelle mennesker. Spørsmålet er bare om du har begynt din oppvåkning eller ikke. Om du fortsatt sitter med nesa i telefonen, i tven, i dataen, eller andre ting som distraherer deg fra å få kontakt med deg selv, hvis du gjør det er det påtide å våkne...
I dagens samfunn er vi bedøvet. Dopet ned av alt som kan distrahere oss. Fra religion til politikk, dop og rusmidler, fjernsyn og internett. Sex og sjekking. Om vi blir likt eller ikke, hva andre synes om oss er viktigere enn hva vi synes om oss selv. Vi gir bort all vår kraft til de "der ute" som vi ønsker anerkjennelse fra fordi vi ikke har egenkjærlighet, vi vet ikke hva det er. Det er ikke noe vi lærer på skolen, og bare ett skrantent fåtall lærer det av sine foreldre. 

Når vi søker anerkjennelse fra noe, eller noen der ute, så er det fordi vi ikke har sett vår egen verdi. Vi overlater til andre, til media, til mote press, karakterpress, jobb press, ektefellen, foreldre, søsken, venner osv til å fortelle oss hvilken verdi vi har. Vi forlater oss selv, og for hver eneste gang vi lar noe der ute avgjøre vår verdi, så synker den. Troen på oss selv synker, og vi synker rett og slett inn i angst og depresjon. Hva tror du er grunnen til at så mange unge mennesker sliter på skolen? Foruten at skolesystemet ikke har forandret seg stort på 100 år, mens vi har utviklet oss masse! Vi får beskjed om at vi ikke duger, at vi må prestere på topp nivå, ellers får du ikke jobb, da har du ingen fremtid. Jeg husker selv jeg ble fortalt det da jeg gikk på skolen for 20 år siden. Men det er tull! Men vi er indoktrinert med gammel tro fra våre foreldre og besteforeldre, skolesytem og andre "der ute" som selv har blitt pålagt denne troen. Men det er ikke sant! Det er en tro, og en tro kan endres. Det er bare en tro. Men fordi vi velger å være "snill pike" å lytte til "de kloke", som slettes ikke er kloke i det hele tatt, så taper du. DU har all den kraft du trenger inni deg til å bli og gjøre akkurat det  DU vil! Du må bare tørre og stå opp for deg selv og det du tror på!  Lytte til deg selv, fra hjertet, ikke fra egoet. DET er egenkjærlighet. Ingen andre utenfor deg selv vet hva DU trenger! Om du er 15 eller 85. Men du vet, hvis du tar deg tid til å lytte. Å fortsette å "adlyde" systemer som er fullstendig skakk kjørt og utdatert er galskap. Noe vi alle taper på. Det er som å tro at commandore 64 kan gjøre en like god jobb  som hvilken som helst laptop i dagens samfunn. Noe vi som vet hva dette er, vet at er fullstendig, ja galskap. Men vi fortsetter å adlyde, og presser ungene våre inn i en commandore 64 situasjon, for "systemet" sier noe annet. Og gud forby om vi tok til motmæle! Vi må ta kraften og stemmen vår tilbake! Stå opp for oss selv og barna våre! Det er egenkjærlighet! Og noe av det viktigste vi kan lære våre barn i dette livet. Det er viktigere enn noe som helst pensum, det er det som vil forandre en verden. Egenkjærligheten.

Jeg hadde en klient her forleden dag som var låst fast i ett såkalt "dårlig ekteskap". Så hva får oss til å bli i ett ekteskap som ikke fungerer for oss? Skyldfølelse? Skam? Frykt? Dette er følelser som kommer fra vårt ego, og egoet elsker å være i en offer rolle. Da slipper det nemlig å gjøre noe med saken, det slipper å ta ansvar, som er den andre siden på vekta. Ansvar for sin egen situasjon og sine valg. Man kan bare ta ansvar for seg selv, foruten sine barn til de når en viss alder. Det er du som skal leve ditt liv. Desverre ser jeg mange som er i den situasjonen at de er mer i et forhold eller ekteskap fordi det var praktisk og fornuftig, enn at det var den store kjærligheten. Eller man fikk en sjans, og man tok den fordi alternativet var å være alene. Problemet er bare at når drømmene og illusjonen har truffet bakken og man forventer at "den andre" skal gjøre deg lykkelig, så kommer mangelen på egenkjærligheten tydligere frem. Den du ikke hadde i utgangspunktet. Derav "du skal elske deg selv før du kan elske noen andre". Hvis du ikke er sterk i deg selv og forventer at den andre skal fikse deg, fikse for deg, nære deg, gi til deg, så sitter det to personer i ett ekteskap tomme for egenkjærlighet med høye forventninger til den andre! To halve blir ikke en hel! Man kan ikke bygge ett slott på en sky, den trenger fast grunn. Ta ansvar for dine valg, ta ansvar for din fremtid og ta nye valg i egenkjærlighet. 
Og det er dette spiritualitet handler om i hver og en av oss. Å se verdien i oss selv, å elske oss selv slik at vi kan gi ubetinget kjærlighet til de rundt oss, uten å forbvente noe igjen. Men det krever en innsats, det krever en jobb, med deg selv. Det krever ærlighet og mot. 

Vi er nå inne i en ny periode av vår utvikling. Og det er nettopp dette som er det denne utviklingen dreier seg om. Reisen fra den ego styrte hjernen til å leve fra et åpent hjerte. Da blir livet ditt fullere, mer gledesfylt og lettere å leve. Da LEVER vi!