Den senstitive gaven har du hele livet. Ta godt vare på den!

Skrevet d. 10-1-2017 12:26:38 af Trude Sletteland

Jeg har hatt en del foredrag om høysensitivitet i senere tid, for ulike målgrupper. Aldri snakket vi kun om den målgruppen vi hadde tenkt. Hver gang kom vi inn på helt andre grupper, og det slo meg at sensitive, det er noe vi er hele veien, fra vugge til grav. Derfor er det faktisk viktig å ta med hele livet i beregningen når vi snakker om høysensitivitet. Du er påvirket av det fra før du er født, du må leve med det til du dør. Derfor er det best du forstår hva det er, hva det er godt for, og hva du skal gjøre med det.

Sensitivitet er en fødselsgave. Du har fått utdelt et følelsesapparat som er sterkere enn andres, og en hjerne som jobber overtid med disse inntrykkene til stadighet. Du har et potensiale til å bli følelsessupermann. De som ikke er så heldig, vil ikke forstå hva det er du har i gaveesken. Derfor får du gjerne fra dag én feile råd på veien. De skjønner knapt at det er en gave, for de ser ikke dybden i det. Mange veldig sensitive barn får derfor et ensomt hjørne i hjertet. Ikke før de forstår hva dette er, kan de lege det. Men de veldig sensitive har evne til å forstå, og dermed evne til å lege. Men de trenger å vite hva det er. De trenger å forstå at de forstår.

Derfor er jeg så opptatt av å spre informasjon om høysensitivitet. Fordi en gave kan være litt bortkastet hvis det ikke følger en bruksanvisning. Grei nok, liksom, men skal en se den virkelige verdien, må en lære hva en skal se etter, og hvordan det virker.

Å være høysensitiv er i grunnen bare dette: Du er født med sterke emosjoner og sterke fysiske følelser, samt en hjerne som bearbeider dypere enn folk flest. En veldig komplisert formel, en utrolig komplisert komposisjon, et ubeskrivelig detaljert bilde. En kan bli tummelumsk i hodet av mindre, og det er nettopp det som tidvis skjer. Kanskje for ofte. Det heter overstimulert, og er et modus hvor gaven ikke virker. Strømmen kobles av eller om.

De fleste ikke-så-veldig-sensitive gir opp å forstå dette, fordi de ikke har et så komplisert fargesyn, et så trent øre eller interesse for kompliserte tall. I overført betydning, selvsagt. Og forstår de det ikke, tror de gjerne ikke på det, heller. Derfor får disse begavede menneskene tidvis høre at de ikke skal være sånn som de er, fordi de som ikke ser det, heller ikke ser verdien.

Sånne klisterhjerner tar ord til seg. De hører veldig godt at de ikke bør være sånn som de er, de grubler seg i stykker på det, og de prøver pliktoppfyllende å la det være. Men det går jo ikke.

For de som IKKE får lære at de ikke skal være sånn, men tvert imot får høre at gaven deres er vakker og nyttig, de kan leve sånn som de er ment å leve og ha det virkelig bra. Ikke alltid, selvsagt, det kan jo ingen. Men sånn i det store og hele. De som vet hva de kan og vil, og gjør det til de når en alder hvor de vurderer om de levde livet sitt rett; de som har brukt gaven sin etter beste evne, de tror jeg vil si at de har lykkes i sitt livsprosjekt.

For å kunne lykkes i livsprosjektet MÅ vi vite hva det er for noe. Hva gaven vår er. De fleste vet det, langt der inne, men altfor mange tør ikke tenke tanken ut. Har JEG en gave? KAN jeg følge drømmen min? Og vet du hva? Ja, du kan. Ikke bare kan du. Du bør. På et eller annet tidspunkt i livet må du ha tid til det som er viktigst for deg. Når skal det skje? Etter jobb? Når du blir pensjonist? Eller i dag? Hvor er plassen til det som er viktigst? Bør ikke det viktigste stå øverst på prioriteringslisten?

Alle følelsene må kanaliseres på en måte. Det bør få utløp. Ellers bygger det seg opp som hjertesår, stiv muskulatur og vondt i magen. Det blir til overstimulering, som gjør at du heller ikke klarer det som kommer lenger ned på ønskelisten. Det er derfor du skal prioritere dine drømmer og ønsker – eller gaven din. Fordi du da får mer plass til det som du MÅ, men ikke egentlig har så lyst til.

Dette gjelder livet ut. Fra vugge til grav. Om det ikke gjelder for alle, så gjelder det for de veldig sensitive: Vi må prioritere våre medfødte gaver før vi kan ta til med alt som forventes av oss. Foran leksene må du kanskje prioritere å tegne et troll. Foran jobben må du kanskje løpe på fjellet. Foran å leke med andre barn må du kanskje prioritere å lage en hytte under et bord, bare til deg. Og sitte der en time. Dette må du lære fra du er liten. Det er det som er bruksanvisningen.

Bakom øret sitter ofte samvittigheten og sier NEI. Du må ikke være egoistisk og tenke på deg selv. De andre er viktigere. Å lakke neglene er helt unødvendig. Å lage karameller hører til luksusoppgavene, det kan vente. Jeg hører det så ofte. Vi nedsnakker de viktigste oppgavene vi har i livet, de som skal gi oss mot og styrke, energi og glede til å stå på.

Nå er det jul snart. Tid for kos og ro, dempet lys og deilig julesang. Alle kan relatere til den drømmen. Likevel løper de fleste rundt som hodeløse høns og handler julegaver til kvalmen tar oss (MÅ vi være med på dette kjøpepresset?) baker syv sorter som ingen spiser, går i kø i vintermørket og når julen kommer hadde vi jammen glemt å finne frem stjernen til toppen av det grønne, glitrende. Er vi ikke morsomme, vi mennesker? Vi vet hva vi vil, men vi får det ikke til. Fordi vi ikke vet hvem vi skal lytte til.

Samfunnet. Det er samfunnets feil. Rotteracet. Pengejaget. Perfeksjonshysteriet. Det er det. Det er samfunnets feil. Men tenker vi etter, er det VI som er samfunnet. Det er bare vi som kan stoppe opp og si: Du, jeg har en gave. Den er at jeg kan nyte så utrolig! Jeg kan slappe av i det gode selskap som jeg velger helt selv, jeg kan nyte min hjemmelagete urtete (Det fikk jeg nemlig tid til da jeg droppet syv sorter). Jeg kan bruke meg selv slik at jeg er til glede for andre også. Jeg har en verdi. Min helt egen verdi.

Det er vi som er samfunnet. Det er vi som bestemmer. Derfor bør vi som er sensitive begynne å kjenne etter hva det er som er best for samfunnet vårt. Og så gjør vi det. Fordi vi vet vi er mange, og vi har rett. Vår egen rett. Men vi skal ikke please alle. Alle er så himla mange. Gleder vi oss selv, vil vi ha nok til å kunne glede en del andre også – de som er viktige for oss, fordi vi er viktige for dem. Fordi vi vil hverandre vel.

Godt år! Måtte du finne bruksanvisningen til gaven din i år, og måtte du ha stor glede av den!

Hvis du eller en annen person er i fare eller har selvmordstanker, bør du ikke benytte deg av GoMentor. Da kan disse instansene hjelpe deg med øyeblikkelig hjelp.